hits

Sol Runesdóttir

  • Forsiden
  • Bloggprofil

The Psychology of Man's Possible Evolution

Seek the path, do not seek attainment, seek for the path within yourself. Do not expect to hear the truth from others, nor to see it, nor to read it in books. Look for the truth within yourself, not without yourself.
-Ouspensky

Jeg har kommet over en interessant forfatter som heter P.D Ouspensky. Han var en russisk matematiker som levde på begynnelsen av 1900-tallet. Han reiste mye rundt sør-øst i Russland og tok med seg interessante idéer om diverse. Boken jeg leser nå er liten og søt på knappe 100 sider, ligger ute gratis her. I dette innlegget ønsker jeg å hente ut et par sitater og komme med noen kortfattede kommentarer.

Relatert bilde

"Man does not know himself. He does not know his own limitations and his own possibilities. He does not even know to how great an extent he does not know himself.

Man has invented many machines, and he knows that a complicated machine needs sometimes years of careful study before one can use it or control it. But he does not apply this knowledge to himself, although he himself is a much more complicated machine than any machine he has invented. He has all sorts of wrong ideas about himself. First of all he does not realise that he actually is a machine.

What does it mean that man is a machine? It means that he has no independent movements, inside or outside of himself. He is a machine which is brought into motion by external influences and external impacts. All his movements, actions, words, ideas, emotions, moods and thoughts are produced by external influences. By himself, he is just an automaton with a certain store of memories of previous experiences, and a certain amount of reserve energy.

We must understand that man can do nothing. But he does not realise this and ascribes to himself the capacity to do. This is the first wrong thing that man ascribes to himself. That must be understood very clearly. Man cannot do. Everything that man thinks he does, really happens. It happens exactly as 'it rains,' or 'it thaws.'

In the English language there are no impersonal verbal forms which can be used in relation to human actions. So we must continue to say that man thinks, reads, writes, loves, hates, starts wars, fights, and so on. Actually, all this happens."

- P.D Ouspensky (The Psychology of Man's Possible Evolution, p 10/11)

Hvordan skal man forstå denne idéen om at mennesket er en maskin? Dette tar oss til spørsmålet vedrørende fri vilje og kontroll. Fundamentalt sett så er det dét egoet handler om. Følelsen du har av et jeg, et jeg som er av den oppfatningen at det kontrollerer kroppen, sinnet, tankene og livet ditt. For du tror virkelig at du har kontroll. At du handler. At du tar viktige avgjørelser. At du beveger kroppen din. At det er dette jeg'et, du selv, som er ansvarlig for disse tingene. At du tenker dine egne tanker, at du er kreativ. At du drar på jobb hver dag og bidrar til samfunnet og verden.

I mine øyne så er ikke dette annet enn en illusjon. Det Ouspensky mener med "man is a machine" - er at du er fullstendig underlagt verden og livet. Livet styrer deg, livet trigger deg. Livet bremser deg, livet setter deg i bevegelse. Når du føler en høyere form for bevissthet, at du er "våken", så kommer dette av at noen trigget deg inn i det. Eller noe. Når du føler deg nedfor så er det fordi noe trigget deg. Når du føler deg lykkelig, så er det på grunn av at noe trigget deg. Når du føler kjærlighet, skapte ikke du selv kjærligheten - Den ble trigget.

Disse idéene er harde å svelge. Svært harde, faktisk. Jeg slet med det. Mer enn noen skulle tro - Men i takt med at man blir seriøs med å forske på seg selv så opplever man, fra et fenomenologisk perspektiv, at det er en umulighet at et "selv" kontrollerer alt sammen.

Dette er årsaken til at du sliter. Dette er årsaken til at du kjemper for å opprettholde kontroll. En svært enkel test dersom du ønsker å oppleve denne idéen direkte, gjennom din egen kropp, er simpelthen å sette deg ned i fem minutter. I løpet av disse fem minuttene skal du stoppe tankene dine.
Klarer du å kontrollere tankene dine i fem minutter?
Min påstand er at du ikke vil klare det i tjue sekunder en gang.
Det er sjokkerende å oppleve dette for aller første gang- Man innser at man har null kontroll over sine egne tanker. Man innser at det ikke er en selv som tenker dem, de simpelthen oppstår. Man begynner å spørre seg selv hva tanker egentlig er, og hvor de kommer fra. 

Som sagt så er alt dette en tung idé å i det hele tatt forsøke å svelge. Samfunnet har lært oss at vi har kontroll, og det føles jo ut som om det stemmer? I mine øyne så er dette som sagt en illusjon. En sterk illusjon som sådan. Det føles jo ut som om det er jeg som sitter og skriver dette. At det er jeg som beveger fingrene mine over tastaturet og formulerer setninger. Jeg skaper disse idéene. Eller?
Nei. Det gjør jeg ikke.
Min erfaring tilsier at "jeg" ikke er ansvarlig for ordene som kommer ut når jeg snakker eller skriver. Ordene formulerer seg selv automatisk. Jeg vet ikke en gang hva det neste ordet kommer til å bli. Det er en ganske kul ting å innse, og overgi seg til. I mine øyne er det også veldig nødvendig å overgi seg selv til denne idéen. Et av problemene du har i livet ditt er nemlig at du er nevrotisk. Du er full av angst, og du er ikke i stand til å skru av tankekverna. Den eneste måten du kan roe den litt ned på er, paradoksalt nok, ved å innse at du har null kontroll over den. 

Relatert bilde

"Man cannot move, think or speak of his own accord. He is a marionette pulled here and there by invisible strings. If he understands this, he can learn more about himself, and possibly then things may begin to change for him. But if he cannot realise and understand his utter mechanicalness or if he does not wish to accept it as a fact, he can learn nothing more, and things cannot change for him."

- P.D Ouspensky (The Psychology of Man's Possible Evolution, p 11/12)

Du ble bragt inn i denne verdenen uten noen bruksanvisning, enda du er en ekstremt kompleks maskin. Vi går på en måte bare ut i fra at vi ikke trenger noen anvisninger - Men på et eller annet tidspunkt i livet burde man kanskje vurdere å gå inn i seg selv for å konstruere sin egen manual. 

Hvis jeg faktisk setter meg ned for å observere sinnet mitt, reaksjonene mine, hvor dømmende jeg er, hvor mye jeg lyver, hvor manipulativ jeg er - Dersom jeg undersøker alt dette nærmere så er det kanskje mulig å utarbeide en slags forståelse for hva jeg er.

For å i det hele tatt komme til punktet hvor en er i stand til å observere dette uten spor av selvbedrag - Ettersom dette er et langsiktig prosjekt, det krever seriøs investering i både tid, samt tungt og emosjonelt arbeid - så er jeg nødt til å innse at jeg er en maskin. At jeg er mekanisk. At jeg ikke har den kontrollen som jeg selv tror. 
Jeg kan ikke stoppe tankene mine. Jeg kan ikke kontrollere følelsene mine. Jeg kan ikke kontrollere at jeg er dømmende, eller de dårlige vanene mine.

Hvis jeg kunne kontrollert disse tingene  - Hvordan har det seg da at det er så vanskelig å endre på det?

Hvordan har det seg at livene våre er så skakkjørt? Hvordan har det seg at vi ikke klarer å slutte å røyke, drikke, feste eller å ha sex med feil mennesker? Hvordan har det seg at vi ødelegger og saboterer relasjonene våre? Hvordan har det seg at vi sliter med penger? Hvordan har det seg at vi ikke kommer overens med barna eller familien vår? Hvordan har det seg at vi dømmer andre og lyver selv om vi vet (ønsker) at vi burde (kunne) la vær? Hvorfor baksnakker vi andre når vi forteller oss selv at vi skal slutte med det? Hvordan har det seg at vi er perfeksjonister? Arbeidsnarkomane? Hvordan har det seg at vi prokrastinerer eller lar være å gjøre det vi vet er bra for oss? Hvordan har det seg at vi ikke klarer å miste de ekstra ti kiloene rundt midjene våre? 

Vel, kanskje det er fordi du er en maskin. 
En maskin i homeostase. En maskin du har mistet kontrollen over.

Kanskje hadde vi aldri noen kontroll i utgangspunktet -
Kanskje vi bare trodde det.

-

Man is a machine, but a very peculiar machine. He is a machine which, in right circumstances, and with right treatment, can know that he is a machine, and having fully realised this, he may find the ways to cease to be a machine."

- P.D Ouspensky (The Psychology of Man's Possible Evolution, p 11/12)
 

"When one realises one is asleep, at that moment one is already half-awake."

Meditation Retreat recap

Nå er jeg hjemme igjen fra meditasjonsretreaten min. Jeg tenkte jeg skulle skrive en recap fra disse 11 dagene. Det er ikke mulig å få frem dybden i det hele med ord, desverre - men overflaten er uansett muligens interessant å lese for de av dere som er nysgjerrige på hva dette innebærer, eller kanskje vurderer å gjøre noe lignende selv.

Når folk spør meg hvor jeg har vært den siste tiden, og jeg svarer at jeg har vært på fjellet for å meditere, svarer de gjerne: "Åh, så deilig da. Da får du slappet ordentlig av før skolen begynner", eller: "Så utrolig chill! Så herlig med en rolig ferietur." Da smiler jeg litt for meg selv - for jeg orker selvfølgelig ikke å gå i dybden på hva jeg faktisk har drevet med til alle som spør. Det høres jo utrolig avslappende ut egentlig, det å sitte i vakre omgivelser og meditere - men det har vært alt annet enn avslappende. Det har vært et helvete. Mye tyngre enn retreaten jeg hadde for 5 år siden, og den gangen ble jeg skikkelig syk halvveis inn i kurset. Det er ganske hardt å stå opp klokken 4 hver morgen og meditere 11 timer om dagen med feber og influensa. Da føler jeg det sier litt at denne retreaten var mye hardere.

En faktor som gjorde det en del hardere, er at man som andreårsstudent - i tillegg til alt det andre - går gjennom 18 timer med faste hver dag. Jeg tror jeg har spist rundt 600 kalorier om dagen, og da jeg veide meg med full mage i dag så hadde jeg gått ned nesten 5kg. Sultfølelsen justerte seg inn ganske raskt selvfølgelig, men de første dagene var veldig tøffe. 

Det er veldig vanskelig å beskrive med ord hvor hard en slik opplevelse er. En ting er jo det å stå opp klokka 4, faste 18t i døgnet, å ikke få lov til å snakke/se på andre mennesker, eller underholde seg selv på noe som helst vis (skriving, lesing, trening, musikk, elektronikk, alt er forbudt) - Men noe av det tøffeste er faktisk selve meditasjonsøktene. 1 time, 3 ganger hver dag, utfører man også meditasjonen i Adhiṭṭhāna (Pali for "Strong determination"). Det vil si at man ikke har lov til å bevege seg. Det å sitte i lotus på gulvet over lengre tid er veldig smertefullt. Etter et kvarter i samme stilling begynner rygg, knær og ben å generere enorme mengder med smerte. I tillegg puster man kanskje inn et hår i nesa eller noe, som klør - Og man må bare sitte der. Uten å klø seg på en time. En time er veldig lang tid når man sitter på gulvet med øynene lukket. Etter en halvtime er smerten så stor at hvert minutt føles ut som en time. Og man aner ikke hvor lang tid man har igjen. Man kan ha sittet der i 5 minutter eller 45 minutter for alt en vet, man mister helt begrepet om tid. Alt er smerte.  Og oppgaven din er å observere denne smerten objektivt.

Jeg har jobbet med så utrolig mange forskjellige følelser disse dagene. Sorg, angst, smerte, higen, dårlig samvittighet og aggresjon. De første tre dagene var jeg forferdelig sint. Så sint at det nesten svartnet for meg ved flere anledninger. På et tidspunkt sto jeg ute på området og freste for meg selv. Jeg tenkte legit, quote: "Hvorfor gidder jeg dette her???? Det har garantert ingen effekt - den eneste grunnen til at det fungerte sist var fordi jeg var så ung og idiot i huet. Jeg vil hjem. Jeg vil ha senga mi. Jeg vil spise potetgull, drikke cider og pule!!!!! >:(" Så sparka jeg HAHA. Jeg sparka seriøst en stubbe som sto der. hardt liksom. SKIKKELIG drittunge. Hodet mitt protesterte så sinnsykt mye på mangelen av ekstern stimuli. Det throwa et heeeelvetes tantrum. Etter disse dagene lettet sinnet though, og ble for det meste erstattet med tung sorg.

Det som er så utrolig spesielt med en slik retreat er at man blir tvunget til å face dypt fortrengte komplekser og traumer. Ting man ikke husker en gang kommer plutselig til overflaten. Man har absolutt ingenting å distrahere seg med, og med 11 våkne timer om dagen med lukkede øyne så har man ikke noe annet sted å kikke enn innover. Det er sjeldent man liker hva man ser når det glorifiserte bildet man har bygd opp av seg selv raser sammen. Man innser hvor slem man er. Hvor manipulativ og løgnaktig man er. Hvor utrolig egosentrert man er. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg har grått nesten hver eneste dag. Psyken min knakk fullstendig sammen, og jeg gikk helt ned i kjelleren. Det var flere dager jeg var på nippet til å dra hjem. 

Bilderesultat for mysuseter

Hvorfor utsette seg selv for dette? 
Et utrolig interessant aspekt er forflytting av smerteterskel, samt utvikling av selvdisiplin, viljestyrke, arbeidsmoral og utholdenhet. Dette er verdifulle egenskaper, og det er mulig å gjøre de mye sterkere. Meditasjon, særlig i adhiṭṭhāna, er et fantastisk verktøy for nettopp dette. Jo mer man mediterer, jo mer innser man at sinnet er som en ape. En drita full ape som svinger seg fra tre til tre, krasjer i en stamme her og der, og faller ned på apevennene sine. Den skader både seg selv og andre i prosessen. Null fokus. Null konsentrasjon. Null kontroll over sine egne bevegelser. 
Sinnet kan også sammenlignes med en vill elefant eller okse. Når den er løs i et område bebodd av mennesker forårsaker den enorme skader og ulykker - Men temmer man elefanten eller oksen så begynner den å tjene samfunnet. Og et disiplinert sinn er tusen ganger sterkere enn en elefant.

Et annet interessant aspekt er selve meditasjonsteknikken. Den ber deg om å observere virkeligheten som utfolder seg innenfor kroppen din. Man observerer fornemmelser. En fornemmelse kan være hva som helst. Smerte, kløing, kulde, varme, prikking, vibrasjon, trykk, klær mot hud - hva som helst. Man blir bedt om å observere disse fornemmelsene objektivt. Uten å utvikle aversjon mot de "negative" fornemmelsene, og uten å utvikle higen etter mer for de behagelige fornemmelsene. Når man er inne i de siste 10 minuttene i en adhiṭṭhāna sitting, og smerten dreper en - Så forsøker man å observere denne smerten objektivt. Man observerer sin virkelighet her og nå, slik den er. Ikke slik man skulle ønske at den var. Hvor er smerten? Hvordan føles den? Er den varm? Prikker det? Jo mer man observerer, jo mer innser man at smerten ikke er kontinuerlig. Den oppstår og forsvinner, forflytter seg - Og jo dypere man trenger inn i fornemmelsen, jo mer begynner man å innse (gjennom egen erfaring) - Dette er bare en fornemmelse, det er ikke farlig, jeg behøver ikke å reagere. Det er bare vibrasjon. 

Man innser at den virkelige lidelsen oppstår når man utvikler aversjon mot følelsen av smerte. Smerten i seg selv skaper ikke lidelse. Den er bare en trigger. Et eksempel. Under min første adhiṭṭhāna sitting så opplevde jeg så sterke smerter i rygg og knær at jeg ble alvorlig bekymret for om jeg gjorde seriøs skade på leddene mine. Det var så vondt at jeg flere ganger tenkte tanken: "Dette er tortur. Dette er sånn seriøst. Literally. Tortur." Tårene presset på og ansiktet mitt var helt forknytt i en grimase. Nå til det interessante: De siste fem minuttene av hver sitting skrudde læreren på chanting på høyttaleranlegget. Og når denne lyden brått nådde ørene mine, så forsvant 80% av smerten umiddelbart. Jeg følte en enorm følelse av lettelse og glede, og tenkte: "5 minutter igjen! Det klarer jeg jo!" Og da forsto jeg det. Jeg hadde forverret min egen fysiske smerte ved å utvikle aversjoner mot den. Smerten i seg selv skapte ikke lidelsen. Jeg skapte den helt selv.

Dette har direkte overføringsverdi til "negative" emosjoner. Som angst, aggresjon og depresjon. Disse emosjonene utspiller seg i aller høyeste grad i kroppen. Gjennom meditasjon erfarer man gjennom sin egen kropp at følelser ikke er farlig. Man behøver ikke å reagere. Det er bare fornemmelser i kroppen, og observerer man dem objektivt, med forståelsen om at alt som oppstår er bundet til å forsvinne - Så mister de kraften sin. 

Jeg synes det er utrolig interessant å se hvor likt min psykolog jobbet med meg da jeg utviklet panikkangst. Hun var en svært dyktig psykolog, og med hennes hjelp hadde jeg jobbet meg gjennom 80% av problematikken min i løpet av få måneder. Hun fremprovoserte panikkanfall på kontoret sitt, ved hjelp av hyperventerlering. Og snakket meg deretter gjennom anfallet mitt. "Observer følelsene dine objektivt. Hvor sitter de? Hvilke endringer skjer i kroppen din?". Mange som har panikklidelse utvikler forventningsangst. Angst for angsten. Disse fornemmelsene er så overveldende at man blir livredd for å oppleve dem igjen. Frykt er essensen av panikkangst. Når man innser gjennom erfaring at panikkangst ikke er farlig - at det bare er fornemmelser som utspiller seg i kroppen - da vil aldri et panikkanfall overmanne deg på samme måte igjen. Slående likheter.

En av årsakene til at aggresjonsproblemer er så hinsides uattraktivt for meg er fordi det vitner om utrolig lav consciousness og selvkontroll. Hvis jeg ser et menneske som er så kastet ut av balanse at vedkommende skriker - altså wow. Jeg føler regelrett disgust. Det var den største faktoren til at jeg valgte å dra på en ny retreat og virkelig committe meg selv til å meditere hver eneste dag for resten av mitt liv. Jeg er normalt en svært rolig person. Det er veldig vanskelig å i det hele tatt krangle med meg, eller oppleve meg ordentlig sint - Men det siste halve året har vært utrolig tungt for meg av forskjellige årsaker. Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke kjente igjen meg selv. Jeg har over lengre tid vært veldig forbanna nesten hver dag. Det har oppstått flere tilfeller hvor jeg har mistet kontrollen og skreket i løpet av dette året, enn de siste 10 årene mine. Dét er et stort, rødt flagg om at min awareness, consciousness og stabilitet virkelig har regressert.

Jeg liker å tenke på aggresjon som en snøball som ruller nedover en skråning. Problemet når man lider av store sinneutbrudd er at man ikke oppdager sinnet før snøballen allerede har rullet et godt stykke, og har vokst seg alt for stor til å kunne stoppes. Selv om det går opp for en at dette ikke tjener noen hensikt, at det skader deg selv og andre, så er man så oppjaget og ute av balanse at man ikke er i stand til å reversere prosessen. Her er Vipassanāteknikken til stor hjelp. Ettersom den går ut på å observere fornemmelser i kroppen, så blir man mye mer sensitiv for alle følelsene som utspiller seg i og på kroppen. Man blir etter en stund i stand til å oppdage snøballen på et langt tidligere stadie. Man merker kanskje at pusten begynner å endre seg, eller så kjenner man en ubehagelig fornemmelse i brystet som for eksempel prikker litt og er varm. Poenget er at dette er såppass tidlig i prosessen, så man har enda selvkontrollen i behold, og disse følelsene har ikke rukket å vokse seg sterke. Da vil man automatisk begynne å observere disse fornemmelsene i kroppen, og litt etter litt mister de kraften sin - Fordi man innser, dette er bare fornemmelser. Ingen andre mennesker kan få meg til å føle noe som helst, deres handlinger kan alltid kun være en trigger for fornemmelsene og tankene som oppstår innenfor meg selv. Mine følelser er mitt ansvar, ingen andres. 

For de som tenker at det er viktig å gi utløp for følelser som sinne, og at dette høres ut som undertrykking av følelser, anbefaler jeg denne korte videoen som er et utdrag fra et av foredragene av læreren på retreatene:

Nå er teksten farlig nær 2000 ord, og jeg har knapt begynt å skrape på overflaten, så det er på tide for meg å avslutte. Hvis det er noen som har spørsmål om teknikken, kursene, hvor de befinner seg og så videre - Ta en kikk på www.dhamma.org - Der finner du all informasjonen du leter etter. Hvis det er noe du lurer på som ikke står der, så er du velkommen til å kontakte meg på Instagram @solblirsterk, så skal jeg svare etter beste evne. (Jeg har jo stengt kommentarfelt her på bloggen)

Disse retreatene er helt gratis å være med på, man betaler ikke for kost og losji en gang. Det er en ikke-kommersiell organisasjon, som går rundt på frivillig arbeid og donasjoner fra tidligere elever som selv har opplevd positive effekter fra sin retreat. Så dette er noe absolutt alle kan ta seg råd til å gjøre. Man bør derimot ta flere runder med seg selv i forkant om man virkelig er i stand til å gjennomføre et slikt kurs. Det er ingen walk in the park, og mennesker med seriøse psykiske lidelser frarådes å delta. Jeg deltok fordi jeg kjenner meg selv såpass godt - Men om du er i det minste tvil, tenk deg nøye om. Det er ikke bra å dra på en slik retreat for så å dra hjem igjen før den siste dagen er over. Det er som å si til en lege midt under en operasjon at du ikke orker mer og vil hjem. Hvis du først skal dra, ta en sterk beslutning om å ikke dra derfra før kurset er over.

Bilderesultat for mysuseter fjellstue

Every sensation shares the same characteristic: it arises and passes away, arises and passes away. It is this arising and passing that we have to experience through practice, not just accept as truth because Buddha said so, not just accept because intellectually it seems logical enough to us. We must experience sensations nature, understand its flux, and learn not to react to it.

Real wisdom is recognizing and accepting that every experience is impermanent. With this insight you will not be overwhelmed by ups and downs. And when you are able to maintain an inner balance, you can choose to act in ways that will create happiness for you and for others. Living each moment happily with an equanimous mind, you will surely progress toward the ultimate goal of liberation from your suffering.​

Om det å lytte

Om du virkelig vil lytte til noen, så bør du forsøke å lære deg at du ikke er i stand til å forstå hva motparten mener. Gode lyttere vet intuitivt at den som prater har et iboende ønske om å bli forstått. Derfor er det veldig vanlig å bruke frasen "jeg forstår". Det er et forsøk på å være bekreftende, men egentlig så sier den bare: "der drar jeg grensen for hvor godt jeg forstår deg, nå slutter jeg å prøve."

I bunn og grunn så forstår vi aldri noen andre, ikke på ordentlig. Det er umulig ettersom vi alle bærer med oss så mange erfaringer og følelser, det går ikke an å uttrykke alt. Vi kjenner ikke oss selv fullstendig, hvordan skal vi da kunne uttrykke oss på en måte slik at andre gjør det? Å lytte er derfor i beste fall et steg mot forståelse. Vi når aldri frem.

Å lytte er en søken mot å ta oss forbi følelsen av forståelse, mot innsikten om at vi i praksis aldri når helt frem. 

Bilderesultat for you don't understand meme

mask off

Hvis jeg ikke tar helt feil så var jeg på mitt første Vipassana-kurs for omtrent seks år siden. Kort forklaring til de av dere som ikke er kjent med det: Vipassana er en meditasjonsteknikk som blir lært ut på små senter over hele verden. Kurset går over 10 dager, og man mediterer 11t om dagen. Det er kun deg og ditt eget hode i underkant av to uker. All form for kommunikasjon og underholdning er strengt forbudt. Man står opp klokken 04:00 hver dag. Ingen seksuell stimuli. Ikke noe nikotin eller rusmidler. Ingen mobil, pc, trening, lesing, skriving eller lignende. Man spiser også kun små, lette vegetarmåltid. For andreårsstudenter (aka meg) er det også 18 timer med faste i døgnet.
Hva er dette godt for? Grunnleggeren av det første senteret formulerte formålet slik: "It is a method of mental purification which allows one to face life's tensions and problems in a calm, balanced way."

Jeg er (og har alltid vært) skeptisk til organisasjoner som tjener penger på meditasjon og lignende. Jeg har utviklet en svært sensitiv nese for new age/scam og setter derav det meste som befinner seg under paraplybegrepet "alternativt" i halsen ganske så raskt. Det var nok det som fanget interessen min for Vipassana i utgangspunktet: Det er helt gratis. Til og med kost og losji er gratis. Alle kursene går rundt på donasjoner fra deltakere som selv føler de har dratt nytte av det de har opplevd. Andre faktorer jeg liker er at organisasjonen på ingen måte stiller seg over empirisk forskning, samt at de ikke påstår at teknikken kan "helbrede" eller lette psykisk sykdom. Faktisk så får ikke mennesker med psykiske sykdommer eller rusproblemer lov til å delta.

Jeg løy meg obviously inn på kurset. Selv om jeg vanligvis ikke står bak løgn, og selv om jeg ville frarådet psyke folk fra å gjøre det samme - Så er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. Jeg var veldig ung da jeg deltok. Buddhistisk filosofi var nytt og spennende - det skapte en antitese i meg. Jeg slukte nok mye av det de lærer ut rått, men det gjør egentlig ingenting. Jeg behøvde det der og da. Jeg var et nytt menneske når jeg kom hjem, og jeg kjenner enda effektene av de 10 dagene - 6 år senere. Jeg er roligere, mer stabil, og mine gamle aggresjonsproblemer er som bortblåst.

Nå i dag så ser jeg at det mest sannsynlig er en del andre faktorer som roet ned hjernen min enn selve meditasjonsteknikken. Man lever under svært spesielle omstendigheter som man ikke befinner seg i til vanlig. Det å måtte avstå fra å kommunisere med andre mennesker - samt ikke ha noen som helst mulighet til å distrahere seg vekk fra tanker og følelser - tvinger en til å konfrontere ting man ikke har lyst til å tenke på. Jeg foretrekker for eksempel å fortrenge negative erfaringer/traumer. Så ligger de der og ulmer da, og gjør seg til kjenne gjennom negative følelser og uheldig atferd. Gjennom min meditasjonsretreat ble jeg regelrett tvunget til å kaste lys over og godta en del ting jeg hadde fortrengt, og det gjorde meg som sagt til et nytt menneske. For real.

Det siste året så har jeg kjent litt på at jeg begynner å skli tilbake i gamle spor. Jeg opprettholder ikke meditasjonen, jeg fortrenger ting og jeg er mer emosjonelt ustabil. Derfor har jeg booket en ny meditasjonsretreat. Om jeg merker like positive effekter denne gangen vil tiden vise. Nå som jeg er klar over hva jeg går til, så er jeg helt ærlig litt bekymret med tanke på hvordan dette året har vært for meg så langt. Det kommer til å bli svært hardt å gå på så lite mat, granske ting jeg er redd for og ikke få noen støtte fra andre mennesker - Men jeg har gjort dette før. Jeg vet at jeg har utrolig mye selvdisiplin og indre styrke. Jeg vet at det er akkurat dette jeg behøver nå. 

Sist jeg deltok på Vipassanakurset så lå det nærmeste senteret i Sverige - Nå er det kommet et nytt senter i Norge. Det at det ligger i nærheten gjør det en del enklere å dra alene. De som ønsker å lese mer om teknikken kan gjøre dette på dhamma.org 

- videoreferanser -

Colzato, L.S., A. Ozturk, and B. Hommel, Meditate to create: the impact of focused-attention and open-monitoring training on convergent and divergent thinking. Frontiers in Psychology, 2012. 3(116): p. 1-5.
Davidson, R.J., et al., Alterations in brain and immune function produced by mindfulness meditation. Psychosomatic Medicine, 2003. 65: p. 564-570.
Goyal, M., et al., Meditation programs for psychological stress and well-being a systematic review and meta-analysis. JAMA Internal Medicine, 2011. 174(3): p. 357-368.
Farb, N.A.S., et al., Minding one?s emotions: mindfulness training alters the neural expression of sadness. Emotion, 2010. 10(1): p. 25-33.
9. Kerr, C.E., et al., Effects of mindfulness meditation training on anticipatory alpha modulation in primary somatosensory cortex. Brain Research Bulletin, 2011. 85: p. 96-103.
Ditto, B., M. Eclache, and N. Goldman, Short-term autonomic and cardiovascular effects of mindfulness body scan meditation. Annals of Behavioral Medicine, 2006. 32: p. 228-234.
Epel, E., et al., Can meditation slow rate of cellular aging, cognitive stress, mindfulness, and telomeres. Longevity, regeneration, and optimal health, 2009. 1172: p. 34-53.
Kilpatrick, L.A., et al., Impact of mindfulness-based stress reduction training on intrinsic brain connectivity. NeuroImage, 2011. 56: p. 290?298.
Ospina, M.B., et al., Clinical trials of meditation practices in health care:characteristics and quality. The Journal of Alternative And Complementary Medicine, 2008. 14(10): p. 1199?1213.
Yu, X., et al., Activation of the anterior prefrontal cortex and serotonergic system is associated with improvements in mood and EEG changes induced by Zen meditation practice in novices. International Journal of Psychophysiology, 2011. 80: p. 103-111.
Hölzel, B.K., et al., Mindfulness practice leads to increases in regional brain gray matter density. Psychiatry Research: Neuroimaging, 2011. 191: p. 36-43.
Luders, E., et al., The unique brain anatomy of meditation practitioners: alterations in cortical gyrification. frontiers in Human Neuroscience, 2012. 6(34): p. 1-9.
Hasenkamp, W. and L.W. Barsalou, Effects of meditation experience on functional connectivity of distributed brain networks. frontiers in Human Neuroscience, 2012. 6(38): p. 1-14.
Carlson, L.E., et al., Mindfulness-based cancer recovery and supportive-expressive therapy maintain telomere length relative to controls in distressed breast cancer survivors.

När man man flyger för nära solen med falska vingar...

Det er så mye jeg har lyst til å sette ord på og formidle til andre, men jeg er redd for å blottlegge meg for mye. Skriver, redigerer på teksten i en time, publiserer. Angrer meg og sletter det igjen. 

Jeg vet at mange av tankene jeg sitter på ville vært til stor hjelp for andre som befinner seg i samme båt; Men jeg er redd for å bli dømt.

Mentale utfordringer. Hvem skriver åpent om førstehåndserfaring med det liksom? De oppmerksomhetssyke. De som egentlig ikke har noe problem. Eller, slik ser omverdenen på det i alle fall. De sterke holder alt for seg selv. De bruker ikke lidelse som et redskap for å hjelpe andre.

Gud, så uenig jeg er. Men det hjelper liksom ikke helt hva jeg synes.

-

Det jeg derimot kan gjøre, er å kjøre et enkelt fjerneksperiment. Snart kommer jeg til å be deg om å gjøre noe. Det er ikke vanskelig, og det er viktig at du fysisk gjør det jeg ber deg om - Ikke bare se det for deg. Ikke tenk noe særlig rundt det, bare gjør det

Okei.. er du klar?

Jeg vil at du skal peke på deg selv.

Nå. Pek på deg selv . :-)

Relatert bilde

... Hvor pekte du?

De aller, aller fleste av oss peker på brystet vårt. Ikke på hodet, ikke på munnen, men brystet. For min del så sier dette noe om at følelsen vår av jeg'et befinner seg i kroppen også. Når man har problematikk med angst (eller depresjon for den del) - Så har man så utrolig lett for å "leve i hodet sitt". Man tar alle de ubehagelige følelsene man finner i kroppen sin og flytter de oppover. For å bryte de ned og/eller analysere. Deretter havner de i tankekverna. Har det hjulpet deg så langt?

Forsøk å leve litt mer i kroppen din. Det å unngå (eller forsøke å endre på) smerte/ubehag er et utrolig sterkt instinkt hos oss mennesker. Dette krever derfor en hel del disiplin;
I det du kjenner smerte eller ubehag i kroppen din, tre inn i rollen som en observatør. Oppgaven din er ikke å endre, men å observere. Ikke døm følelsen. Forsøk å stilne tankene dine. Lev gjennom kroppen din.
I hvilken kroppsdel sitter ubehaget? Hvordan føles det? Er følelsen varm eller kald? Pulserer den? Stikker den? Føles den ut som strøm? Prikker den? Observer den, og kjenn hvordan følelsen hele tiden er i forandring. Naturen er underlagt tilblivelse og undergang. Det samme gjelder denne følelsen. Det kan ta lang tid, men etterhvert så vil den forsvinne. Det lover jeg deg.

Om man har nok disiplin så kan man la være å klø seg når det klør. Hvis man bare observerer ubehaget når det klør og virkelig gransker følelsen uten å gi etter for instinktene sine, så vil følelsen etterhvert gå over. Slik er det også med andre smerter og ubehag. I det du klarer å motstå fristelsen til å "klø" (kjøre følelsen opp til tankekverna di) så har du gjort et enormt fremskritt.

 

Beklager eventuelle skrivefeil/elendige formuleringer. Sånn går det når man bare skriver og publiserer uten å redigere/korrekturlese. Håper dette kan være til hjelp for noen. ♥

Alright

  • Skrevet 10.03.2017 klokka 00:22
  • Kategori: Blogg

the needs at the roots of feelings

Dømming, kritikk, diagnostisering og tolkninger av andre har alle en ting til felles: De er fremmedgjorte uttrykk for våre egne behov. Eksempel; Hvis noen sier: "Du forstår meg aldri," så er det de egentlig forteller oss at deres behov for å bli forstått ikke blir møtt. Hvis en kone sier,"Du har jobba seint hver kveld denne uka. Du elsker jobben din mer enn meg," da forsøker hun å uttrykke at hennes behov for intimitet ikke blir møtt. 

Når vi uttrykker behovene våre indirekte - Gjennom bruk av evaluering og tolkninger av andre - så er det veldig sannsynlig at de hører kritikk. Og når mennesker hører noe som minner om kritikk, så vil de fleste investere energien sin i selvforsvar og eventuelle motangrep. Hvis vårt ønske er en empatisk respons fra den andre parten, så er det selvutslettende å uttrykke behovene våre ved å tolke og diagnostisere andres atferd. Jo mer direkte vi klarer å knytte følelsene til behovene våre, jo enklere blir det for andre å respondere medfølende. 

Desverre så har flesteparten av oss aldri blitt lært denne behovsrettede tenkningen. Vi er vant til å tenke på hva andre mennesker gjør feil når våre behov ikke blir møtt. Derfor, hvis vi har et ønske om å ha jakkene hengende på knaggene i gangen, så karakteriserer vi partneren vår som lat når hun slenger fra seg jakka på gulvet. Det kan også være at vi ser på kollegaene våre som uansvarlige når de ikke løser arbeidsoppgavene sine på en måte som vi ville foretrukket.

Vi lever i en verden hvor man ofte blir dømt ganske kraftig for å identifisere og avdekke behovene sine, så det å faktisk gjøre det kan føles ganske skummelt. Særlig kvinner er ofte spesielt mottakelige for kritikk. I årevis har bildet av den kjærlige kvinnen blitt assosiert med det å ofre, samt undertrykkelse av egne behov for å ta vare på andre. Fordi kvinner er sosialisert til å se på omsorgen for andre som deres høyeste oppgave, så lærer de ofte å ignorere sine egne behov. Akkurat dette kommer kanskje enda mer tydelig frem i generasjonene over min - eller i andre kulturer - Men det er like fullt noe jeg kjenner at jeg relaterer ganske sterkt til, og sikkert andre skandinaviske jenter på min alder også.
- Men for hver gang jeg våger å tre frem og uttrykke mine behov direkte til andre mennesker, jo mer peker alt på at med en gang mennesker havner i en dialog om hva de trenger - i stedet for å fokusere på hva som er galt med den andre parten - Jo større blir sannsynligheten for en empatisk connection, samt mulighetene for å finne en vei hvor begge partene får sine behov innfridd.

Disse erfaringene har også gjort det mye enklere for meg i situasjoner hvor jeg opplever at et annet menneske begynner å angripe, kritisere eller diagnostisere meg. Jeg har begynt å lære meg å lytte etter følelsen og behovet som ligger bak setningene til det andre mennesket. Når noen begynner å uttrykke seg på denne måten, så forstår jeg at de har det vondt, at noe som er viktig for dem ikke blir hørt eller at de har et behov som de ønsker at jeg skal innfri. 

Jeg leser en god del av Dr. Marshall Rosenberg. Han var en psykolog som etterhvert utviklet et lite oppheng i hvordan utøvelsen av språket vårt ofte er uproduktivt eller beint fram destruktivt i forhold til andre mennesker (og oss selv). Han brukte mye tid på mekling mellom par og grupper i konflikt, med latterlig god suksessrate.
En av situasjonene han har fortalt om har brent seg litt fast hos meg:

 

--

 

"Murderer, Assassin, Child-Killer!"

"I was presenting Nonviolent Communication to about 170 Palestinian Muslim men in a mosque at Dheisheh Refugee Camp in Bethlehem. Attitudes toward Americans at that time were not favorable. As I was speaking, I suddenly noticed a wave of muffled commotion fluttering through the audience. "They're whispering that you are American!" my translator alerted me, just as a gentleman in the audience leapt to his feet. Facing me squarely, he hollered at the top of his lungs, "Murderer!" Immediately a dozen other voices joined him in chorus: "Assassin!", "Child-Killer!", "Murderer!"

Fortunately, I was able to focus my attention on what the man was feeling and needing. In this case, I had some cues. On the way into the refugee camp, I had seen several empty tear gas canisters that had been shot into the camp the night before. Clearly marked on each canister were the words Made in U.S.A. I knew that the refugees harbored a lot of anger toward the United States for supplying tear gas and other weapons to Israel.

I adressed the man who had called me a murderer:

MR: Are you angry because you would like my government to use its resources differently? (I didn't know whether my guess was correct- What was critical was my sincere effort to connect with his feeling and need.)

Man: Damn right I' angry! You think we need tear gas? We need sewers, not your tear gas! We need housing! We need to have our own country!

MR: So you're furious and would appreciate some support in improving your living conditions and gaining political independence?

Man: Do you know what it's like to live here for twenty-seven years the way I have with my family- children and all? Have you got the faintest idea what that's been like for us?

MR: Sounds like you're feeling very desperate and you're wondering whether I or anybody else can really understand what it's like to be living under these conditions. Am I hearing your right?

Man: You want to understand? Tell me, do you have children? Do they go to school? Do they have playgrounds? My son is sick! He plays in open sewage! His classroom has no books! Have you seen a school that has no books?

MR: I hear how painful it is for you to raise your children here; You'd like me to know that what you want is what all parents want for their children- a good education, opportunity to play and grow in a healthy environment...

Man: That's right, the basics! Human rights- Isn't that what you Americans call it? Why don't more of you come here and see what kind of human rights you're bringing here!

MR: You'd like more Americans to be aware of the enormity of suffering here and look more deeply at the consequences of our political actions?

Our dialogue continued, with him expressing his pain for nearly twenty more minutes, and me listening for the feeling and need behind every statement. I didn't agree or disagree. I received his words, not as attacks, but as gifts from a fellow human willing to share his soul and deep vulnerabilities with me.

Once the gentleman felt understood, he was able to hear me explain my purpose for being at the camp. An hour later, the same man who had called me a murderer was inviting me to his home for a Ramadan dinner.

Kildehenvisning: Marshall B. Rosenberg - Nonviolent Communication, 3rd Edition

Nytelse kontra lykke

"(...) Dette virket som en selvfølgelighet - selvsagt er lykke og nytelse to forskjellige ting. Likevel blander vi ofte disse begrepene. Ikke lenge etter at jeg kom hjem, fikk jeg under en konsultasjon et konkret eksempel på hvor viktig denne innsikten kan være.

Heather var en ung, ugift akademiker, som jobbet som rådgiver i Phoenix-området. Selv om hun likte jobben sin - hun jobbet med vanskeligstilte unge - mistrivdes hun stadig mer med å bo i området. Hun klaget ofte over den økende befolkningen, trafikken og den trykkende varmen om sommeren. Hun hadde fått tilbud om en jobb i en vakker, liten by oppe i fjellene. Hun hadde vært der mange ganger og alltid drømt om å flytte dit. Det eneste problemet var at jobben hun ble tilbudt innebar et voksent klientell. Hun hadde strevd i ukesvis med avgjørelsen om hun skulle ta jobben eller ikke, men hadde ikke klart å bestemme seg. Hun hadde forsøkt å sette opp en liste over fordeler og ulemper, men de to sidene var omtrent like lange.



Hun forklarte: "Jeg vet at jeg ikke vil trives like godt i den nye jobben, men det vil bli mer enn oppveid av gleden over å bo der! Jeg liker meg virkelig godt i den byen. Bare det å være der gjør meg godt, og jeg er så lei av denne varmen. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre." Det at hun brukte uttrykket "glede", minnet meg om det Dalai Lama hadde sagt, og jeg spurte prøvende: "Tror du at det å flytte dit ville gi deg størst lykke eller størst nytelse?" Hun tenkte seg om, usikker på hvordan hun skulle tolke spørsmålet mitt. Til slutt svarte hun: "Jeg vet ikke... men jeg tror det ville gi meg større nytelse enn lykke. Jeg tror egentlig ikke jeg kunne bli virkelig lykkelig med å jobbe med voksne klienter. Jeg er jo så tilfreds med å jobbe med ungdommene her!"

Det å angripe problemet fra en annen vinkel - ved å spørre: "Vil det gi meg mest nytelse eller lykke?" - syntes å bidra til en viss avklaring. Det ble plutselig lettere å ta en beslutning. Hun bestemte seg for å bli i Phoenix. Hun fortsatte selvsagt å klage over varmen om sommeren, men det at hun hadde gjort et bevisst valg om å bli, på grunnlag av det hun følte ville gjøre henne mest lykkelig, gjorde på en måte varmen lettere å takle."



- Howard C. Cutler

Smålighet og sjalusi

Jeg tror ikke det finnes noen som har et dyptgående ønske om å være et lite og smålig menneske. 

Jeg håper i alle fall at ønsket ditt er å være et stort menneske. Å være en liten og smålig person er en ganske trist måte å leve livet sitt på, jeg tror at de fleste sier seg enig i det. Man trenger ikke å være et stort menneske akkurat nå; man trenger heller ikke å vite med sikkerhet hvordan man skal komme seg dit - Men selve ønsket om å være der er med på å plante frøet som (med tid og litt omsorg) utvikler seg til å bli et eiketre. Du trenger dette frøet, og du er nødt til å plante det. (Yaaaaas, teite analogier er ma thang)

Spør deg selv dette spørsmålet: Hva inneholder min Topp 10-liste over verdiene mine her i livet? - Dette spørsmålet er faktisk utrolig viktig, så ikke overse det. Ta deg litt tid til å reflektere rundt det. Svaret mitt på akkurat dette spørsmålet er nemlig noe som har hjulpet meg mye de gangene jeg har tatt meg selv i å falle hen til smålig oppførsel. 

Helt seriøst, trekk pusten dypt et par ganger - Og spør deg selv spørsmålet om hva dine verdier i livet er. Mine verdier er blant annet empati, forståelse, sannhet, kreativitet, lidenskap, medmenneskelighet, nære relasjoner, helse... Dine kan godt være noe annet, dette er individuelt. :-)

...Det jeg vil frem til er at... Smålighet eksisterer ikke på topp 10-listen min. Du finner heller ikke sjalusi, eller det å snakke vondt om andre.

Mitt håp er at også du skal nå frem til denne erkjennelsen - At hverken sjalusi, baksnakking eller annen smålighet har en plass på listen over dine Topp 10 verdier her i livet. Faktisk så er det ikke usannsynlig at du finner ut at denne negativiteten faktisk er det rake motsatte av dine verdier. 

Akkurat denne forståelsen har som sagt hjulpet meg utrolig mye, og bare denne koblingen i seg selv er med på å gjøre meg til et bedre menneske hver eneste dag. Jeg sier ikke at jeg er feilfri, men jeg har plantet frøet. :-) Mitt ønske er at det kan utvikle seg til å bli et fint, lite tre etterhvert.

Hvordan man slutter å skli tilbake til dårlige vaner.

  • Skrevet 04.03.2017 klokka 17:04
  • Kategori: Motivasjon

I fjor var jeg veldig interessert i å lese om et fenomen som heter homeostase. Dette er et begrep som blir brukt innenfor (blant annet) biologi - Og det omhandler tendensen en organisme har til å opprettholde en konstant, indre likevekt for blant annet temperatur, blodtrykk, og væskevolum til tross for at de ytre påkjenningene er varierende. PUH, det ble en lang setning.

...Fenomenet homeostase kan også overføres til andre felt; Som for eksempel psykologien.

Hvor mange ganger har det ikke hendt deg at du har blitt skikkelig gira på å gjøre en endring i livet ditt, og så sklir du bare gradvis tilbake? Noen ganger så gradvis at du nesten ikke merker det en gang. Så sitter du der i samme situasjon som før og bare; "wtf skjedde nå?"

Homeostase er et selvregulerende system - Ikke så ulikt fra en termostat. Når temperaturen faller så kicker termostaten igang og hever temperaturen til den ønskede instillingen. Hvis temperaturen går opp, så skrur termostaten seg av frem til temperaturen faller nedenfor innstillingen. Den vil alltid regulere temperaturen i hjemmet ditt for å forsøke å holde den på et komfortabelt nivå.

Vi kan kalle det en motstand for forandring; En komfortsone. Og dette kan vi overføre til noen som for eksempel forsøker å snu døgnrytmen sin, eller til noen som har lyst til å begynne å trene - Her vil homeostasen være det som driver dem tilbake til de gamle, "gode" vanene, selv om de er uproduktive eller til og med destruktive.

Kroppen og hjernen vil - Uten unntak - slå seg sammen og motsette seg forandringene du forsøker å skape i rutinene og livet ditt. Man kan kalle det en overlevelsesmekanisme. For det du har gjort frem til nå, vel - Det har fungert. Du lever. Og det er hovedprioriteten til kroppen og hjernen din. Selv om vanene dine er dysfunksjonelle eller beint fram destruktive - De er kjente og derfor føles de trygge og komfortable. 



Man finner ikke bare homeostasen innenfor kroppen, men også i sosiale sammenhenger. I familien, i et arbeidsmiljø og så videre. Så du er ikke bare nødt til å hanskes med homeostasen innenfor seg selv - Men man kan også forvente at de i miljøet du befinner deg i vil motsette seg forandringene du forsøker å innarbeide. Bare spør en person som forsøker å legge om kostholdet hvor krevende det kan føles når menneskene på jobben motarbeider deg. "Ta et kakestykke da, det er jo fredag!"

Når man ser slik på det så er det jo egentlig innlysende hvorfor det er så viktig å ha en støttegruppe rundt seg når man skal kvitte seg med dårlige vaner. Alcoholic Anonymous, coaching for vektnedgang (eller weight watchers i USA), avrusningsprogrammer og så videre. Lista er lang. Slike støttegrupper er så ekstremt verdifulle for de som ønsker å skape en varig endring i livene sine - Fordi de gir deg emosjonell støtte. 

Årsaken til at jeg bruker så mye tid på å forklare hva homeostasen er, er simpelthen fordi bare det å være klar over dette fenomenet øker suksessraten til noen som forsøker å innarbeide nye vaner. Det øker suksessraten betraktelig.

Selv om du er aldri så motivert til å gjøre en endring, så må du være klar over at kroppen og hjernen din kommer til å begynne å motarbeide deg etterhvert. Uten unntak. Det kommer til å bli tøft, og du må være veldig skarp til sinns for å klare å skilne forskjellen på hva som er idiotiske unnskyldninger og når det faktisk kan være bra for deg å lette litt forsiktig på gasspedalen. 

Ikke bli så alt for nedslått hvis du feiler og sklir tilbake heller - For den neste gangen du forsøker så vil det hele oppleves litt lettere. Den tredje og fjerde gangen vil det også være lettere. For i det å feile ligger det verdifull lærdom som letter prosessen neste gang den trer i kraft.

- Og et annet interessant fenomen når vi først er inne på dette - Er tendensen vi mennesker har til å overdrive hvor mange ganger vi har forsøkt noe. Ta et menneske som har forsøkt å gå ned i vekt. Du spør han hvor mange ganger han har prøvd å legge om kostholdet, og da vil han kanskje svare: "Jeg har forsøkt å slanke meg i 15 år" Men hvis du setter deg ned med han, og virkelig får han til å gi deg nøyaktige tidspunkt og tidsrammer, så kommer det kanskje etterhvert frem at han har forsøkt 3 ganger. 3 ganger på 15 år.
Jeg merker det på meg selv også, her om dagen spurte for eksempel noen meg om hvor mange ganger jeg har sett Løvenes Konge. "20 ganger. MINST. Jeg kan den ut og inn!" ...Så tenker jeg meg litt om etterpå og kommer frem til at.. faen, jeg kan jo ikke ha sett den filmen mer enn 5 ganger typ? Hjernen har en tendens til å gjøre dette, spesielt når det gjelder endringer i dypt befestede vaner - Og det får hinderene du står ovenfor til å virke mye mindre overkommelige enn hva de faktisk er.

 Så.. Hva kan man gjøre for å lette på mekanismene som motarbeider deg?

Et av mine aller beste tips (dette er en klassiker, men det gjør den ikke mindre valid) er å begynne med én endring. Av og til når vi virkelig tar en kikk på livene våre og hvordan vi skulle ønske at de var - Så er det lett å bli overveldet. "Jeg er nødt til å begynne å legge meg tidligere. Jeg er nødt til å begynne å spise sunt. Jeg må begynne å trene. Jeg må være mer effektiv på jobben. Jeg må begynne å gå tur. Jeg må lese mer. Jeg trenger... 25 nye endringer."

Nei. Slutt. Du overvelder deg selv. Én endring kan transformere livet ditt og hverdagen din til det bedre. Finn den viktigste endringen for deg - Og sørg for at dette er en sinnsykt bra endring som du virkelig ser verdien av å inkorporere i livet ditt. Sett deg ned og reflekter over hvordan livet ditt vil se ut om et halvt år - Eller et år, med denne vanen innarbeidet.

Kaster du deg på to endringer - eller i verste fall enda fler - Så vil dette minske sjansen din for å lykkes. Ta et steg om gangen, og igjen - Aldri undervurder hvor kraftfull kun én endring faktisk er hvis du velger riktig fokusområde.

Hvis du velger en endring som du virkelig ser verdien av, og samtidig er forberedt på at hjernen/kroppen etterhvert kommer til å motsette seg - Da har du økt sjansene dine for å lykkes. ♥ Og.. når vanen er innarbeidet skikkelig - Så vil dette bli det nye hvilepunktet ditt. :-) Man må bare komme seg over de tyngste kneikene, så går egentlig det meste av seg selv. Hvor kult er det ikke å ha en så fantastisk "komfortsone"?

Solblirsterk.blogg.no

Jeg heter Sol, er 25 år og bor i Oslo. Jeg skriver om rare ting jeg ikke har sikker viten om et par ganger i skuddåret. Bruk menyen under headeren for å navigere deg rundt på bloggen. :-)

solblirsterk

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

RRH Webdesign