Sol Runesdóttir

  • Forsiden
  • Bloggprofil

Slutt å oppføre deg som et offer

Alle gjør dumme ting som de angrer på, men aldri i livet om jeg ville lagt skylden på sykdom, traumer eller andre mennesker for mine handlinger. Erfaringene du gjør deg i løpet av livet spiller selvsagt en stor rolle i forhold til hva du har blitt - Men man har alltid et valg. Skal man ta til takke med å kun være noe som reagerer på det som hender en, eller skal man innta førersetet i sitt eget liv og skape sin egen virkelighet? 

Ikke misforstå: Å ha selvinnsikt nok til å forstå hvilke (negative) erfaringer som får en til å agere som man gjør er veldig bra - Men bruk denne forståelsen til å utvikle deg selv til noe bedre. Ikke bruk den til å synes synd på deg selv og stå på stedet hvil. 

Du er deg, du er ikke de tingene livet eller andre mennesker utsetter deg for. Livet skjer, og alle må gjennomgå traumer av noe slag. Det er lov til å synes synd på seg selv en stund, men la nå for guds skyld ikke denne situasjonen skli inn i noe permanent. Du vil ikke havne på et sted hvor du ikke tar ansvar for dine uakseptable handlinger "fordi du har opplevd noe vanskelig" eller "fordi du er sjuk".

I det øyeblikket man begynner å se på seg selv som et offer så gir man fra seg all kontroll. Man slutter å utvikle seg selv på mange plan og man blir paralysert. Man blir som hjorten som står fullstendig lammet fremfor å løpe i det et rovdyr går til angrep.(Flukt i denne situasjonen er ofc en analogi for konstruktiv handling.)



 "I am not a victim. No matter what I have been through, I'm still here. I have a history of victory."

När man man flyger för nära solen med falska vingar...

Det er så mye jeg har lyst til å sette ord på og formidle til andre, men jeg er redd for å blottlegge meg for mye. Skriver, redigerer på teksten i en time, publiserer. Angrer meg og sletter det igjen. 

Jeg vet at mange av tankene jeg sitter på ville vært til stor hjelp for andre som befinner seg i samme båt; Men jeg er redd for å bli dømt.

Mentale utfordringer. Hvem skriver åpent om førstehåndserfaring med det liksom? De oppmerksomhetssyke. De som egentlig ikke har noe problem. Eller, slik ser omverdenen på det i alle fall. De sterke holder alt for seg selv. De bruker ikke lidelse som et redskap for å hjelpe andre.

Gud, så uenig jeg er. Men det hjelper liksom ikke helt hva jeg synes.

-

Det jeg derimot kan gjøre, er å kjøre et enkelt fjerneksperiment. Snart kommer jeg til å be deg om å gjøre noe. Det er ikke vanskelig, og det er viktig at du fysisk gjør det jeg ber deg om - Ikke bare se det for deg. Ikke tenk noe særlig rundt det, bare gjør det

Okei.. er du klar?

Jeg vil at du skal peke på deg selv.

Nå. Pek på deg selv . :-)

Relatert bilde

... Hvor pekte du?

De aller, aller fleste av oss peker på brystet vårt. Ikke på hodet, ikke på munnen, men brystet. For min del så sier dette noe om at følelsen vår av jeg'et befinner seg i kroppen også. Når man har problematikk med angst (eller depresjon for den del) - Så har man så utrolig lett for å "leve i hodet sitt". Man tar alle de ubehagelige følelsene man finner i kroppen sin og flytter de oppover. For å bryte de ned og/eller analysere. Deretter havner de i tankekverna. Har det hjulpet deg så langt?

Forsøk å leve litt mer i kroppen din. Det å unngå (eller forsøke å endre på) smerte/ubehag er et utrolig sterkt instinkt hos oss mennesker. Dette krever derfor en hel del disiplin;
I det du kjenner smerte eller ubehag i kroppen din, tre inn i rollen som en observatør. Oppgaven din er ikke å endre, men å observere. Ikke døm følelsen. Forsøk å stilne tankene dine. Lev gjennom kroppen din.
I hvilken kroppsdel sitter ubehaget? Hvordan føles det? Er følelsen varm eller kald? Pulserer den? Stikker den? Føles den ut som strøm? Prikker den? Observer den, og kjenn hvordan følelsen hele tiden er i forandring. Naturen er underlagt tilblivelse og undergang. Det samme gjelder denne følelsen. Det kan ta lang tid, men etterhvert så vil den forsvinne. Det lover jeg deg.

Om man har nok disiplin så kan man la være å klø seg når det klør. Hvis man bare observerer ubehaget når det klør og virkelig gransker følelsen uten å gi etter for instinktene sine, så vil følelsen etterhvert gå over. Slik er det også med andre smerter og ubehag. I det du klarer å motstå fristelsen til å "klø" (kjøre følelsen opp til tankekverna di) så har du gjort et enormt fremskritt.

 

Beklager eventuelle skrivefeil/elendige formuleringer. Sånn går det når man bare skriver og publiserer uten å redigere/korrekturlese. Håper dette kan være til hjelp for noen. ♥

Alright

  • Skrevet 10.03.2017 klokka 00:22
  • Kategori: Blogg

the needs at the roots of feelings

Dømming, kritikk, diagnostisering og tolkninger av andre har alle en ting til felles: De er fremmedgjorte uttrykk for våre egne behov. Eksempel; Hvis noen sier: "Du forstår meg aldri," så er det de egentlig forteller oss at deres behov for å bli forstått ikke blir møtt. Hvis en kone sier,"Du har jobba seint hver kveld denne uka. Du elsker jobben din mer enn meg," da forsøker hun å uttrykke at hennes behov for intimitet ikke blir møtt. 

Når vi uttrykker behovene våre indirekte - Gjennom bruk av evaluering og tolkninger av andre - så er det veldig sannsynlig at de hører kritikk. Og når mennesker hører noe som minner om kritikk, så vil de fleste investere energien sin i selvforsvar og eventuelle motangrep. Hvis vårt ønske er en empatisk respons fra den andre parten, så er det selvutslettende å uttrykke behovene våre ved å tolke og diagnostisere andres atferd. Jo mer direkte vi klarer å knytte følelsene til behovene våre, jo enklere blir det for andre å respondere medfølende. 

Desverre så har flesteparten av oss aldri blitt lært denne behovsrettede tenkningen. Vi er vant til å tenke på hva andre mennesker gjør feil når våre behov ikke blir møtt. Derfor, hvis vi har et ønske om å ha jakkene hengende på knaggene i gangen, så karakteriserer vi partneren vår som lat når hun slenger fra seg jakka på gulvet. Det kan også være at vi ser på kollegaene våre som uansvarlige når de ikke løser arbeidsoppgavene sine på en måte som vi ville foretrukket.

Vi lever i en verden hvor man ofte blir dømt ganske kraftig for å identifisere og avdekke behovene sine, så det å faktisk gjøre det kan føles ganske skummelt. Særlig kvinner er ofte spesielt mottakelige for kritikk. I årevis har bildet av den kjærlige kvinnen blitt assosiert med det å ofre, samt undertrykkelse av egne behov for å ta vare på andre. Fordi kvinner er sosialisert til å se på omsorgen for andre som deres høyeste oppgave, så lærer de ofte å ignorere sine egne behov. Akkurat dette kommer kanskje enda mer tydelig frem i generasjonene over min - eller i andre kulturer - Men det er like fullt noe jeg kjenner at jeg relaterer ganske sterkt til, og sikkert andre skandinaviske jenter på min alder også.
- Men for hver gang jeg våger å tre frem og uttrykke mine behov direkte til andre mennesker, jo mer peker alt på at med en gang mennesker havner i en dialog om hva de trenger - i stedet for å fokusere på hva som er galt med den andre parten - Jo større blir sannsynligheten for en empatisk connection, samt mulighetene for å finne en vei hvor begge partene får sine behov innfridd.

Disse erfaringene har også gjort det mye enklere for meg i situasjoner hvor jeg opplever at et annet menneske begynner å angripe, kritisere eller diagnostisere meg. Jeg har begynt å lære meg å lytte etter følelsen og behovet som ligger bak setningene til det andre mennesket. Når noen begynner å uttrykke seg på denne måten, så forstår jeg at de har det vondt, at noe som er viktig for dem ikke blir hørt eller at de har et behov som de ønsker at jeg skal innfri. 

Jeg leser en god del av Dr. Marshall Rosenberg. Han var en psykolog som etterhvert utviklet et lite oppheng i hvordan utøvelsen av språket vårt ofte er uproduktivt eller beint fram destruktivt i forhold til andre mennesker (og oss selv). Han brukte mye tid på mekling mellom par og grupper i konflikt, med latterlig god suksessrate.
En av situasjonene han har fortalt om har brent seg litt fast hos meg:

 

--

 

"Murderer, Assassin, Child-Killer!"

"I was presenting Nonviolent Communication to about 170 Palestinian Muslim men in a mosque at Dheisheh Refugee Camp in Bethlehem. Attitudes toward Americans at that time were not favorable. As I was speaking, I suddenly noticed a wave of muffled commotion fluttering through the audience. "They're whispering that you are American!" my translator alerted me, just as a gentleman in the audience leapt to his feet. Facing me squarely, he hollered at the top of his lungs, "Murderer!" Immediately a dozen other voices joined him in chorus: "Assassin!", "Child-Killer!", "Murderer!"

Fortunately, I was able to focus my attention on what the man was feeling and needing. In this case, I had some cues. On the way into the refugee camp, I had seen several empty tear gas canisters that had been shot into the camp the night before. Clearly marked on each canister were the words Made in U.S.A. I knew that the refugees harbored a lot of anger toward the United States for supplying tear gas and other weapons to Israel.

I adressed the man who had called me a murderer:

MR: Are you angry because you would like my government to use its resources differently? (I didn't know whether my guess was correct- What was critical was my sincere effort to connect with his feeling and need.)

Man: Damn right I' angry! You think we need tear gas? We need sewers, not your tear gas! We need housing! We need to have our own country!

MR: So you're furious and would appreciate some support in improving your living conditions and gaining political independence?

Man: Do you know what it's like to live here for twenty-seven years the way I have with my family- children and all? Have you got the faintest idea what that's been like for us?

MR: Sounds like you're feeling very desperate and you're wondering whether I or anybody else can really understand what it's like to be living under these conditions. Am I hearing your right?

Man: You want to understand? Tell me, do you have children? Do they go to school? Do they have playgrounds? My son is sick! He plays in open sewage! His classroom has no books! Have you seen a school that has no books?

MR: I hear how painful it is for you to raise your children here; You'd like me to know that what you want is what all parents want for their children- a good education, opportunity to play and grow in a healthy environment...

Man: That's right, the basics! Human rights- Isn't that what you Americans call it? Why don't more of you come here and see what kind of human rights you're bringing here!

MR: You'd like more Americans to be aware of the enormity of suffering here and look more deeply at the consequences of our political actions?

Our dialogue continued, with him expressing his pain for nearly twenty more minutes, and me listening for the feeling and need behind every statement. I didn't agree or disagree. I received his words, not as attacks, but as gifts from a fellow human willing to share his soul and deep vulnerabilities with me.

Once the gentleman felt understood, he was able to hear me explain my purpose for being at the camp. An hour later, the same man who had called me a murderer was inviting me to his home for a Ramadan dinner.

Kildehenvisning: Marshall B. Rosenberg - Nonviolent Communication, 3rd Edition

Nytelse kontra lykke

"(...) Dette virket som en selvfølgelighet - selvsagt er lykke og nytelse to forskjellige ting. Likevel blander vi ofte disse begrepene. Ikke lenge etter at jeg kom hjem, fikk jeg under en konsultasjon et konkret eksempel på hvor viktig denne innsikten kan være.

Heather var en ung, ugift akademiker, som jobbet som rådgiver i Phoenix-området. Selv om hun likte jobben sin - hun jobbet med vanskeligstilte unge - mistrivdes hun stadig mer med å bo i området. Hun klaget ofte over den økende befolkningen, trafikken og den trykkende varmen om sommeren. Hun hadde fått tilbud om en jobb i en vakker, liten by oppe i fjellene. Hun hadde vært der mange ganger og alltid drømt om å flytte dit. Det eneste problemet var at jobben hun ble tilbudt innebar et voksent klientell. Hun hadde strevd i ukesvis med avgjørelsen om hun skulle ta jobben eller ikke, men hadde ikke klart å bestemme seg. Hun hadde forsøkt å sette opp en liste over fordeler og ulemper, men de to sidene var omtrent like lange.



Hun forklarte: "Jeg vet at jeg ikke vil trives like godt i den nye jobben, men det vil bli mer enn oppveid av gleden over å bo der! Jeg liker meg virkelig godt i den byen. Bare det å være der gjør meg godt, og jeg er så lei av denne varmen. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre." Det at hun brukte uttrykket "glede", minnet meg om det Dalai Lama hadde sagt, og jeg spurte prøvende: "Tror du at det å flytte dit ville gi deg størst lykke eller størst nytelse?" Hun tenkte seg om, usikker på hvordan hun skulle tolke spørsmålet mitt. Til slutt svarte hun: "Jeg vet ikke... men jeg tror det ville gi meg større nytelse enn lykke. Jeg tror egentlig ikke jeg kunne bli virkelig lykkelig med å jobbe med voksne klienter. Jeg er jo så tilfreds med å jobbe med ungdommene her!"

Det å angripe problemet fra en annen vinkel - ved å spørre: "Vil det gi meg mest nytelse eller lykke?" - syntes å bidra til en viss avklaring. Det ble plutselig lettere å ta en beslutning. Hun bestemte seg for å bli i Phoenix. Hun fortsatte selvsagt å klage over varmen om sommeren, men det at hun hadde gjort et bevisst valg om å bli, på grunnlag av det hun følte ville gjøre henne mest lykkelig, gjorde på en måte varmen lettere å takle."



- Howard C. Cutler

Smålighet og sjalusi

Jeg tror ikke det finnes noen som har et dyptgående ønske om å være et lite og smålig menneske. 

Jeg håper i alle fall at ønsket ditt er å være et stort menneske. Å være en liten og smålig person er en ganske trist måte å leve livet sitt på, jeg tror at de fleste sier seg enig i det. Man trenger ikke å være et stort menneske akkurat nå; man trenger heller ikke å vite med sikkerhet hvordan man skal komme seg dit - Men selve ønsket om å være der er med på å plante frøet som (med tid og litt omsorg) utvikler seg til å bli et eiketre. Du trenger dette frøet, og du er nødt til å plante det. (Yaaaaas, teite analogier er ma thang)

Spør deg selv dette spørsmålet: Hva inneholder min Topp 10-liste over verdiene mine her i livet? - Dette spørsmålet er faktisk utrolig viktig, så ikke overse det. Ta deg litt tid til å reflektere rundt det. Svaret mitt på akkurat dette spørsmålet er nemlig noe som har hjulpet meg mye de gangene jeg har tatt meg selv i å falle hen til smålig oppførsel. 

Helt seriøst, trekk pusten dypt et par ganger - Og spør deg selv spørsmålet om hva dine verdier i livet er. Mine verdier er blant annet empati, forståelse, sannhet, kreativitet, lidenskap, medmenneskelighet, nære relasjoner, helse... Dine kan godt være noe annet, dette er individuelt. :-)

...Det jeg vil frem til er at... Smålighet eksisterer ikke på topp 10-listen min. Du finner heller ikke sjalusi, eller det å snakke vondt om andre.

Mitt håp er at også du skal nå frem til denne erkjennelsen - At hverken sjalusi, baksnakking eller annen smålighet har en plass på listen over dine Topp 10 verdier her i livet. Faktisk så er det ikke usannsynlig at du finner ut at denne negativiteten faktisk er det rake motsatte av dine verdier. 

Akkurat denne forståelsen har som sagt hjulpet meg utrolig mye, og bare denne koblingen i seg selv er med på å gjøre meg til et bedre menneske hver eneste dag. Jeg sier ikke at jeg er feilfri, men jeg har plantet frøet. :-) Mitt ønske er at det kan utvikle seg til å bli et fint, lite tre etterhvert.

Hvordan man slutter å skli tilbake til dårlige vaner.

  • Skrevet 04.03.2017 klokka 17:04
  • Kategori: Motivasjon

I fjor var jeg veldig interessert i å lese om et fenomen som heter homeostase. Dette er et begrep som blir brukt innenfor (blant annet) biologi - Og det omhandler tendensen en organisme har til å opprettholde en konstant, indre likevekt for blant annet temperatur, blodtrykk, og væskevolum til tross for at de ytre påkjenningene er varierende. PUH, det ble en lang setning.

...Fenomenet homeostase kan også overføres til andre felt; Som for eksempel psykologien.

Hvor mange ganger har det ikke hendt deg at du har blitt skikkelig gira på å gjøre en endring i livet ditt, og så sklir du bare gradvis tilbake? Noen ganger så gradvis at du nesten ikke merker det en gang. Så sitter du der i samme situasjon som før og bare; "wtf skjedde nå?"

Homeostase er et selvregulerende system - Ikke så ulikt fra en termostat. Når temperaturen faller så kicker termostaten igang og hever temperaturen til den ønskede instillingen. Hvis temperaturen går opp, så skrur termostaten seg av frem til temperaturen faller nedenfor innstillingen. Den vil alltid regulere temperaturen i hjemmet ditt for å forsøke å holde den på et komfortabelt nivå.

Vi kan kalle det en motstand for forandring; En komfortsone. Og dette kan vi overføre til noen som for eksempel forsøker å snu døgnrytmen sin, eller til noen som har lyst til å begynne å trene - Her vil homeostasen være det som driver dem tilbake til de gamle, "gode" vanene, selv om de er uproduktive eller til og med destruktive.

Kroppen og hjernen vil - Uten unntak - slå seg sammen og motsette seg forandringene du forsøker å skape i rutinene og livet ditt. Man kan kalle det en overlevelsesmekanisme. For det du har gjort frem til nå, vel - Det har fungert. Du lever. Og det er hovedprioriteten til kroppen og hjernen din. Selv om vanene dine er dysfunksjonelle eller beint fram destruktive - De er kjente og derfor føles de trygge og komfortable. 



Man finner ikke bare homeostasen innenfor kroppen, men også i sosiale sammenhenger. I familien, i et arbeidsmiljø og så videre. Så du er ikke bare nødt til å hanskes med homeostasen innenfor seg selv - Men man kan også forvente at de i miljøet du befinner deg i vil motsette seg forandringene du forsøker å innarbeide. Bare spør en person som forsøker å legge om kostholdet hvor krevende det kan føles når menneskene på jobben motarbeider deg. "Ta et kakestykke da, det er jo fredag!"

Når man ser slik på det så er det jo egentlig innlysende hvorfor det er så viktig å ha en støttegruppe rundt seg når man skal kvitte seg med dårlige vaner. Alcoholic Anonymous, coaching for vektnedgang (eller weight watchers i USA), avrusningsprogrammer og så videre. Lista er lang. Slike støttegrupper er så ekstremt verdifulle for de som ønsker å skape en varig endring i livene sine - Fordi de gir deg emosjonell støtte. 

Årsaken til at jeg bruker så mye tid på å forklare hva homeostasen er, er simpelthen fordi bare det å være klar over dette fenomenet øker suksessraten til noen som forsøker å innarbeide nye vaner. Det øker suksessraten betraktelig.

Selv om du er aldri så motivert til å gjøre en endring, så må du være klar over at kroppen og hjernen din kommer til å begynne å motarbeide deg etterhvert. Uten unntak. Det kommer til å bli tøft, og du må være veldig skarp til sinns for å klare å skilne forskjellen på hva som er idiotiske unnskyldninger og når det faktisk kan være bra for deg å lette litt forsiktig på gasspedalen. 

Ikke bli så alt for nedslått hvis du feiler og sklir tilbake heller - For den neste gangen du forsøker så vil det hele oppleves litt lettere. Den tredje og fjerde gangen vil det også være lettere. For i det å feile ligger det verdifull lærdom som letter prosessen neste gang den trer i kraft.

- Og et annet interessant fenomen når vi først er inne på dette - Er tendensen vi mennesker har til å overdrive hvor mange ganger vi har forsøkt noe. Ta et menneske som har forsøkt å gå ned i vekt. Du spør han hvor mange ganger han har prøvd å legge om kostholdet, og da vil han kanskje svare: "Jeg har forsøkt å slanke meg i 15 år" Men hvis du setter deg ned med han, og virkelig får han til å gi deg nøyaktige tidspunkt og tidsrammer, så kommer det kanskje etterhvert frem at han har forsøkt 3 ganger. 3 ganger på 15 år.
Jeg merker det på meg selv også, her om dagen spurte for eksempel noen meg om hvor mange ganger jeg har sett Løvenes Konge. "20 ganger. MINST. Jeg kan den ut og inn!" ...Så tenker jeg meg litt om etterpå og kommer frem til at.. faen, jeg kan jo ikke ha sett den filmen mer enn 5 ganger typ? Hjernen har en tendens til å gjøre dette, spesielt når det gjelder endringer i dypt befestede vaner - Og det får hinderene du står ovenfor til å virke mye mindre overkommelige enn hva de faktisk er.

 Så.. Hva kan man gjøre for å lette på mekanismene som motarbeider deg?

Et av mine aller beste tips (dette er en klassiker, men det gjør den ikke mindre valid) er å begynne med én endring. Av og til når vi virkelig tar en kikk på livene våre og hvordan vi skulle ønske at de var - Så er det lett å bli overveldet. "Jeg er nødt til å begynne å legge meg tidligere. Jeg er nødt til å begynne å spise sunt. Jeg må begynne å trene. Jeg må være mer effektiv på jobben. Jeg må begynne å gå tur. Jeg må lese mer. Jeg trenger... 25 nye endringer."

Nei. Slutt. Du overvelder deg selv. Én endring kan transformere livet ditt og hverdagen din til det bedre. Finn den viktigste endringen for deg - Og sørg for at dette er en sinnsykt bra endring som du virkelig ser verdien av å inkorporere i livet ditt. Sett deg ned og reflekter over hvordan livet ditt vil se ut om et halvt år - Eller et år, med denne vanen innarbeidet.

Kaster du deg på to endringer - eller i verste fall enda fler - Så vil dette minske sjansen din for å lykkes. Ta et steg om gangen, og igjen - Aldri undervurder hvor kraftfull kun én endring faktisk er hvis du velger riktig fokusområde.

Hvis du velger en endring som du virkelig ser verdien av, og samtidig er forberedt på at hjernen/kroppen etterhvert kommer til å motsette seg - Da har du økt sjansene dine for å lykkes. ♥ Og.. når vanen er innarbeidet skikkelig - Så vil dette bli det nye hvilepunktet ditt. :-) Man må bare komme seg over de tyngste kneikene, så går egentlig det meste av seg selv. Hvor kult er det ikke å ha en så fantastisk "komfortsone"?

3.3.2017

  • Skrevet 03.03.2017 klokka 01:40
  • Kategori: Blogg

Det har gått veldig lang tid siden jeg sist skrev her. Enda lengre tid siden jeg skrev her fast. Jeg klarer ikke helt å gi slipp på følelsen av at jeg savner det. Jeg savner ikke å spille på meg selv for å generere klikk og oppmerksomhet. Jeg savner heller ikke å bruke bloggen som en plattform for å selge et produkt jeg egentlig ikke tror på selv - Det jeg derimot savner er de små øyeblikkene med komplett ærlighet. De øyeblikkene hvor jeg skrev for min egen del. De øyeblikkene hvor jeg genuint ønsket å dele med andres velvære i tankene. 

Jeg ønsker å ta disse øyeblikkene tilbake. Delvis på grunn av at det gir meg så mye - Men også på grunn av responsen jeg får når jeg deler noe litt mer substansielt på andre plattformer. Jeg får tilbakemeldinger om at mine tanker utgjør en forskjell i andres liv. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan formulere den setningen uten at den utstråler hybris - For jeg mener ikke at jeg innehar en slags dypere innsikt i noe som helst.
Det jeg derimot kan konkludere med er at jeg har hatt - og fortsatt har - mine utfordringer med for eksempel latskap og mangel på motivasjon; og jeg elsker å finne kreative metoder for å angripe atferd jeg ikke liker i meg selv. Det mye dette jeg ønsker å skrive om. Jeg ønsker å hjelpe andre som kan relatere til situasjonene jeg ofte finner meg selv i - Og om jeg ikke kan hjelpe direkte, så kan jeg kanskje inspirere noen til å finne kreative løsninger på problemstillinger som ofte oppstår i et samfunn som setter komfort i høysetet.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive her inne. Jeg kommer til å poste innlegg når jeg føler for det selv. Jeg kommer ikke til å dele innleggene mine noe sted og kommentarfeltet vil være lukket - For jeg vil ikke falle hen til fristelsen om å skrive for bekreftelsens skyld. Jeg vet jeg enda har noen følgere på Bloglovin', og jeg ser på statistikken at en del titter innom av og på selv om bloggen har vært helt død - Det er dere jeg ønsker å skrive for. <3 Det er dere jeg virkelig bryr meg om. Jeg gleder meg veldig til å kommunisere med dere igjen, om så i form av en monolog. 

Solblirsterk.blogg.no

Jeg heter Sol, er 24 år og bor i Jessheim. Jeg blogger basically om styrketrening og kosthold, motivasjon, tanker og følelser. Bruk menyen under headeren for å navigere deg rundt på bloggen. :-)

solblirsterk

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

RRH Webdesign
hits