Sol Runesdóttir

  • Forsiden
  • Bloggprofil

Habitica

  • Skrevet 16.08.2017 klokka 21:10
  • Kategori: Lifehacks

Jeg har nevnt tidligere at jeg er veldig glad i å bruke diverse programvare og apper for å nå målene mine. I dag tenkte jeg å tipse dere om en av mine absolutte favoritter. Dette er ikke spons, bare min ærlige mening om en app som virkelig har gjort stor forskjell i min hverdag. Den heter Habitica. 

Jeg er gamer, og elsker det meste som finnes av spill der ute. Habitica er et veldig kult spill, som du enten kan spille alene eller med venner. (Jeg spiller alene, for jeg kjenner ingen som bruker det.) Habitica motiverer deg til å innarbeide nye vaner og gjøre kjedelige gjøremål ved hjelp av straff og belønning. Du har tre kategorier som heter "Habits", "Dalies" og "To-dos".

På Habits legger du inn vaner du ønsker å implementere i livet ditt. Hver gang du gjør en av tingene du har lagt inn på listen, blir du belønnet i form av XP, gull og diverse items. For gullet kan du kjøpe nytt gear, ting til mounts og så videre. Du har fargekoder som indikerer hvor flink du er til å gjøre vanene dine regelmessig. Gjør du dem hver dag blir vanen din blå, går det for lang tid blir den til slutt rød. 

Det samme går for dalies. Her legger du kun inn de vanene du har bestemt deg for å gjøre hver dag. Hvis du misser en dag vil nemlig karakteren din miste health. På to-dos legger du inn gjøremål for dagen. For eksempel vasking, betale regninger eller noe i den duren. 

Spillet blir utvilsomt enda mer gøy når du har venner som også spiller. Da kan dere opprette en guild etter en viss level, hvor dere utfører quester og boss fights. Jeg vet ikke heeeelt hvordan det fungerer, men hvis du gir faen i dailies når du er i en guild vil alle vennene dine også miste health. Da får man sosialt press inn i det hele også, haha. 

Det er mange flere funksjoner og aspekter ved Habitica, men her har dere et lite overblikk. Man må være veldig ærlig med seg selv hvis det skal fungere though. Hvis man trykker på at man har gjort ting, selv om man ikke har gjort det - Fordi man ikke vil miste streaken sin, eller health. Vel, da kan man egt bare avinstallere appen tvert. Vær veldig ærlig med deg selv hvis du skal bruke det. Hvis du er som meg så vil dette spillet være en stoooor motivasjonsfaktor for deg. Det er flere ganger jeg har hatt lyst til å utsette å rydde rommet, trene eller poste et brev - Men så er jeg bare noen få poeng fra en ny level, eller så sparer jeg til nytt gear, hahaha. Høres heeelt fjernt ut, men faen ass - Det funker.

Appen er helt gratis!

Meditation Retreat recap

Nå er jeg hjemme igjen fra meditasjonsretreaten min. Jeg tenkte jeg skulle skrive en recap fra disse 11 dagene. Det er ikke mulig å få frem dybden i det hele med ord, desverre - men overflaten er uansett muligens interessant å lese for de av dere som er nysgjerrige på hva dette innebærer, eller kanskje vurderer å gjøre noe lignende selv.

Når folk spør meg hvor jeg har vært den siste tiden, og jeg svarer at jeg har vært på fjellet for å meditere, svarer de gjerne: "Åh, så deilig da. Da får du slappet ordentlig av før skolen begynner", eller: "Så utrolig chill! Så herlig med en rolig ferietur." Da smiler jeg litt for meg selv - for jeg orker selvfølgelig ikke å gå i dybden på hva jeg faktisk har drevet med til alle som spør. Det høres jo utrolig avslappende ut egentlig, det å sitte i vakre omgivelser og meditere - men det har vært alt annet enn avslappende. Det har vært et helvete. Mye tyngre enn retreaten jeg hadde for 5 år siden, og den gangen ble jeg skikkelig syk halvveis inn i kurset. Det er ganske hardt å stå opp klokken 4 hver morgen og meditere 11 timer om dagen med feber og influensa. Da føler jeg det sier litt at denne retreaten var mye hardere.

En faktor som gjorde det en del hardere, er at man som andreårsstudent - i tillegg til alt det andre - går gjennom 18 timer med faste hver dag. Jeg tror jeg har spist rundt 600 kalorier om dagen, og da jeg veide meg med full mage i dag så hadde jeg gått ned nesten 5kg. Sultfølelsen justerte seg inn ganske raskt selvfølgelig, men de første dagene var veldig tøffe. 

Det er veldig vanskelig å beskrive med ord hvor hard en slik opplevelse er. En ting er jo det å stå opp klokka 4, faste 18t i døgnet, å ikke få lov til å snakke/se på andre mennesker, eller underholde seg selv på noe som helst vis (skriving, lesing, trening, musikk, elektronikk, alt er forbudt) - Men noe av det tøffeste er faktisk selve meditasjonsøktene. 1 time, 3 ganger hver dag, utfører man også meditasjonen i Adhiṭṭhāna (Pali for "Strong determination"). Det vil si at man ikke har lov til å bevege seg. Det å sitte i lotus på gulvet over lengre tid er veldig smertefullt. Etter et kvarter i samme stilling begynner rygg, knær og ben å generere enorme mengder med smerte. I tillegg puster man kanskje inn et hår i nesa eller noe, som klør - Og man må bare sitte der. Uten å klø seg på en time. En time er veldig lang tid når man sitter på gulvet med øynene lukket. Etter en halvtime er smerten så stor at hvert minutt føles ut som en time. Og man aner ikke hvor lang tid man har igjen. Man kan ha sittet der i 5 minutter eller 45 minutter for alt en vet, man mister helt begrepet om tid. Alt er smerte.  Og oppgaven din er å observere denne smerten objektivt.

Jeg har jobbet med så utrolig mange forskjellige følelser disse dagene. Sorg, angst, smerte, higen, dårlig samvittighet og aggresjon. De første tre dagene var jeg forferdelig sint. Så sint at det nesten svartnet for meg ved flere anledninger. På et tidspunkt sto jeg ute på området og freste for meg selv. Jeg tenkte legit, quote: "Hvorfor gidder jeg dette her???? Det har garantert ingen effekt - den eneste grunnen til at det fungerte sist var fordi jeg var så ung og idiot i huet. Jeg vil hjem. Jeg vil ha senga mi. Jeg vil spise potetgull, drikke cider og pule!!!!! >:(" Så sparka jeg HAHA. Jeg sparka seriøst en stubbe som sto der. hardt liksom. SKIKKELIG drittunge. Hodet mitt protesterte så sinnsykt mye på mangelen av ekstern stimuli. Det throwa et heeeelvetes tantrum. Etter disse dagene lettet sinnet though, og ble for det meste erstattet med tung sorg.

Det som er så utrolig spesielt med en slik retreat er at man blir tvunget til å face dypt fortrengte komplekser og traumer. Ting man ikke husker en gang kommer plutselig til overflaten. Man har absolutt ingenting å distrahere seg med, og med 11 våkne timer om dagen med lukkede øyne så har man ikke noe annet sted å kikke enn innover. Det er sjeldent man liker hva man ser når det glorifiserte bildet man har bygd opp av seg selv raser sammen. Man innser hvor slem man er. Hvor manipulativ og løgnaktig man er. Hvor utrolig egosentrert man er. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg har grått nesten hver eneste dag. Psyken min knakk fullstendig sammen, og jeg gikk helt ned i kjelleren. Det var flere dager jeg var på nippet til å dra hjem. 

Bilderesultat for mysuseter

Hvorfor utsette seg selv for dette? 
Et utrolig interessant aspekt er forflytting av smerteterskel, samt utvikling av selvdisiplin, viljestyrke, arbeidsmoral og utholdenhet. Dette er verdifulle egenskaper, og det er mulig å gjøre de mye sterkere. Meditasjon, særlig i adhiṭṭhāna, er et fantastisk verktøy for nettopp dette. Jo mer man mediterer, jo mer innser man at sinnet er som en ape. En drita full ape som svinger seg fra tre til tre, krasjer i en stamme her og der, og faller ned på apevennene sine. Den skader både seg selv og andre i prosessen. Null fokus. Null konsentrasjon. Null kontroll over sine egne bevegelser. 
Sinnet kan også sammenlignes med en vill elefant eller okse. Når den er løs i et område bebodd av mennesker forårsaker den enorme skader og ulykker - Men temmer man elefanten eller oksen så begynner den å tjene samfunnet. Og et disiplinert sinn er tusen ganger sterkere enn en elefant.

Et annet interessant aspekt er selve meditasjonsteknikken. Den ber deg om å observere virkeligheten som utfolder seg innenfor kroppen din. Man observerer fornemmelser. En fornemmelse kan være hva som helst. Smerte, kløing, kulde, varme, prikking, vibrasjon, trykk, klær mot hud - hva som helst. Man blir bedt om å observere disse fornemmelsene objektivt. Uten å utvikle aversjon mot de "negative" fornemmelsene, og uten å utvikle higen etter mer for de behagelige fornemmelsene. Når man er inne i de siste 10 minuttene i en adhiṭṭhāna sitting, og smerten dreper en - Så forsøker man å observere denne smerten objektivt. Man observerer sin virkelighet her og nå, slik den er. Ikke slik man skulle ønske at den var. Hvor er smerten? Hvordan føles den? Er den varm? Prikker det? Jo mer man observerer, jo mer innser man at smerten ikke er kontinuerlig. Den oppstår og forsvinner, forflytter seg - Og jo dypere man trenger inn i fornemmelsen, jo mer begynner man å innse (gjennom egen erfaring) - Dette er bare en fornemmelse, det er ikke farlig, jeg behøver ikke å reagere. Det er bare vibrasjon. 

Man innser at den virkelige lidelsen oppstår når man utvikler aversjon mot følelsen av smerte. Smerten i seg selv skaper ikke lidelse. Den er bare en trigger. Et eksempel. Under min første adhiṭṭhāna sitting så opplevde jeg så sterke smerter i rygg og knær at jeg ble alvorlig bekymret for om jeg gjorde seriøs skade på leddene mine. Det var så vondt at jeg flere ganger tenkte tanken: "Dette er tortur. Dette er sånn seriøst. Literally. Tortur." Tårene presset på og ansiktet mitt var helt forknytt i en grimase. Nå til det interessante: De siste fem minuttene av hver sitting skrudde læreren på chanting på høyttaleranlegget. Og når denne lyden brått nådde ørene mine, så forsvant 80% av smerten umiddelbart. Jeg følte en enorm følelse av lettelse og glede, og tenkte: "5 minutter igjen! Det klarer jeg jo!" Og da forsto jeg det. Jeg hadde forverret min egen fysiske smerte ved å utvikle aversjoner mot den. Smerten i seg selv skapte ikke lidelsen. Jeg skapte den helt selv.

Dette har direkte overføringsverdi til "negative" emosjoner. Som angst, aggresjon og depresjon. Disse emosjonene utspiller seg i aller høyeste grad i kroppen. Gjennom meditasjon erfarer man gjennom sin egen kropp at følelser ikke er farlig. Man behøver ikke å reagere. Det er bare fornemmelser i kroppen, og observerer man dem objektivt, med forståelsen om at alt som oppstår er bundet til å forsvinne - Så mister de kraften sin. 

Jeg synes det er utrolig interessant å se hvor likt min psykolog jobbet med meg da jeg utviklet panikkangst. Hun var en svært dyktig psykolog, og med hennes hjelp hadde jeg jobbet meg gjennom 80% av problematikken min i løpet av få måneder. Hun fremprovoserte panikkanfall på kontoret sitt, ved hjelp av hyperventerlering. Og snakket meg deretter gjennom anfallet mitt. "Observer følelsene dine objektivt. Hvor sitter de? Hvilke endringer skjer i kroppen din?". Mange som har panikklidelse utvikler forventningsangst. Angst for angsten. Disse fornemmelsene er så overveldende at man blir livredd for å oppleve dem igjen. Frykt er essensen av panikkangst. Når man innser gjennom erfaring at panikkangst ikke er farlig - at det bare er fornemmelser som utspiller seg i kroppen - da vil aldri et panikkanfall overmanne deg på samme måte igjen. Slående likheter.

En av årsakene til at aggresjonsproblemer er så hinsides uattraktivt for meg er fordi det vitner om utrolig lav consciousness og selvkontroll. Hvis jeg ser et menneske som er så kastet ut av balanse at vedkommende skriker - altså wow. Jeg føler regelrett disgust. Det var den største faktoren til at jeg valgte å dra på en ny retreat og virkelig committe meg selv til å meditere hver eneste dag for resten av mitt liv. Jeg er normalt en svært rolig person. Det er veldig vanskelig å i det hele tatt krangle med meg, eller oppleve meg ordentlig sint - Men det siste halve året har vært utrolig tungt for meg av forskjellige årsaker. Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke kjente igjen meg selv. Jeg har over lengre tid vært veldig forbanna nesten hver dag. Det har oppstått flere tilfeller hvor jeg har mistet kontrollen og skreket i løpet av dette året, enn de siste 10 årene mine. Dét er et stort, rødt flagg om at min awareness, consciousness og stabilitet virkelig har regressert.

Jeg liker å tenke på aggresjon som en snøball som ruller nedover en skråning. Problemet når man lider av store sinneutbrudd er at man ikke oppdager sinnet før snøballen allerede har rullet et godt stykke, og har vokst seg alt for stor til å kunne stoppes. Selv om det går opp for en at dette ikke tjener noen hensikt, at det skader deg selv og andre, så er man så oppjaget og ute av balanse at man ikke er i stand til å reversere prosessen. Her er Vipassanāteknikken til stor hjelp. Ettersom den går ut på å observere fornemmelser i kroppen, så blir man mye mer sensitiv for alle følelsene som utspiller seg i og på kroppen. Man blir etter en stund i stand til å oppdage snøballen på et langt tidligere stadie. Man merker kanskje at pusten begynner å endre seg, eller så kjenner man en ubehagelig fornemmelse i brystet som for eksempel prikker litt og er varm. Poenget er at dette er såppass tidlig i prosessen, så man har enda selvkontrollen i behold, og disse følelsene har ikke rukket å vokse seg sterke. Da vil man automatisk begynne å observere disse fornemmelsene i kroppen, og litt etter litt mister de kraften sin - Fordi man innser, dette er bare fornemmelser. Ingen andre mennesker kan få meg til å føle noe som helst, deres handlinger kan alltid kun være en trigger for fornemmelsene og tankene som oppstår innenfor meg selv. Mine følelser er mitt ansvar, ingen andres. 

For de som tenker at det er viktig å gi utløp for følelser som sinne, og at dette høres ut som undertrykking av følelser, anbefaler jeg denne korte videoen som er et utdrag fra et av foredragene av læreren på retreatene:

Nå er teksten farlig nær 2000 ord, og jeg har knapt begynt å skrape på overflaten, så det er på tide for meg å avslutte. Hvis det er noen som har spørsmål om teknikken, kursene, hvor de befinner seg og så videre - Ta en kikk på www.dhamma.org - Der finner du all informasjonen du leter etter. Hvis det er noe du lurer på som ikke står der, så er du velkommen til å kontakte meg på Instagram @solblirsterk, så skal jeg svare etter beste evne. (Jeg har jo stengt kommentarfelt her på bloggen)

Disse retreatene er helt gratis å være med på, man betaler ikke for kost og losji en gang. Det er en ikke-kommersiell organisasjon, som går rundt på frivillig arbeid og donasjoner fra tidligere elever som selv har opplevd positive effekter fra sin retreat. Så dette er noe absolutt alle kan ta seg råd til å gjøre. Man bør derimot ta flere runder med seg selv i forkant om man virkelig er i stand til å gjennomføre et slikt kurs. Det er ingen walk in the park, og mennesker med seriøse psykiske lidelser frarådes å delta. Jeg deltok fordi jeg kjenner meg selv såpass godt - Men om du er i det minste tvil, tenk deg nøye om. Det er ikke bra å dra på en slik retreat for så å dra hjem igjen før den siste dagen er over. Det er som å si til en lege midt under en operasjon at du ikke orker mer og vil hjem. Hvis du først skal dra, ta en sterk beslutning om å ikke dra derfra før kurset er over.

Bilderesultat for mysuseter fjellstue

Every sensation shares the same characteristic: it arises and passes away, arises and passes away. It is this arising and passing that we have to experience through practice, not just accept as truth because Buddha said so, not just accept because intellectually it seems logical enough to us. We must experience sensations nature, understand its flux, and learn not to react to it.

Real wisdom is recognizing and accepting that every experience is impermanent. With this insight you will not be overwhelmed by ups and downs. And when you are able to maintain an inner balance, you can choose to act in ways that will create happiness for you and for others. Living each moment happily with an equanimous mind, you will surely progress toward the ultimate goal of liberation from your suffering.​

sol(itude)

Et tekstdokument jeg skrev til meg selv som jeg velger å dele her på bloggen fordi jeg tror andre kan dra nytte av det.

 

Jeg bruker så mye krefter på å løpe vekk fra ensomheten. Jeg sier til alle at jeg introvert. Asosial. Trenger mye tid alene - Men det er sjeldent at jeg er alene med meg selv. Det er alltid ekstern stimuli inne i bildet. Sosiale medier, bøker, tvspill, tegneserier, trening. Runking. Haha. Distraksjoner. Jeg må distrahere meg selv fordi det er uutholdelig å sitte alene i et rom og rette fokuset innover. Hjernen min protesterer så høylytt liksom. Den formelig trygler etter økt sosial aktivitet eller noe annet å rette fokuset sitt mot. 
Har du forsøkt dette selv? Å sitte på sofaen i et par timer, uten å gjøre noe som helst? Uten å høre på musikk? Mange sier at de elsker å være alene. Gjør de egentlig det?

Jeg er overbevist om at det er her personlig vekst skjer. Det er en grunn til at man sier at noen må "gå inn i seg selv" dersom de ønsker å vokse.

For meg handler ikke bare ensomheten om at jeg skulle ønske at jeg hadde flere venner, eller bedre venner. Selv om jeg ikke har så veldig mange, og aldri har hatt det. Det går egentlig mye dypere enn som så. Det handler om at jeg er helt alene i hele universet. Det er bare meg. Det eksisterer ikke noe annet enn meg. Hele livet mitt har bare bestått av meg, som kommuniserer med meg selv - Og du kan godt si at. Herregud, Sol. Det er en utrolig solipsistisk og egoistisk måte å se livet på - Men nei. Det er ikke det. For når jeg slutter å jage etter ekstern stimuli og virkelig connecter med meg selv. Med å være. Så er jeg ikke ensom lenger. Dét er det vakre med det.

Det som er egoistisk er å behandle andre mennesker som om de kan (eller bør) gi meg noe. Som om sex, bekreftelse eller en god samtale noensinne vil gi meg nok til at jeg føler meg hel. Disse tingene er også vakre, men de er frostingen på kaka. Man må ha en kakebunn også. Og hvis den mangler så vil aldri disse tingene fulfille deg. Du kommer til å fortsette å jage dem for resten av ditt liv.

Noen ganger skjer det ting med oss som ødelegger hele kakebunnen. Kanskje oppdager du plutselig at du aldri har laget den. Hvordan vet man egentlig det? Det vet du med sikkerhet når det gjør vondt å være alene. Når det er så ubehagelig at du ikke holder det ut. Når det klikker for deg etter 20 minutter i ditt eget selskap uten distraksjoner. 

Man må møte sine innerste demoner helt alene. Ikke med bestevennen sin. Ikke med familien sin. Ikke med kjæresten sin. Ikke med ektefellen sin. Seriøst. Du vil jo ikke se ordentlig på innsiden din og møte demonene dine selv en gang? Hvordan kan du da forvente at andre mennesker skal gjøre det? Du SELV har ikke lyst til å gjøre det - Og det er grunnen til at du kontinuerlig distraherer deg selv og er livredd for ensomheten.

Så hva er egentlig løsningen her? Løsningen. Er at DU må ta din egen vekst seriøst. Bit i det sure eplet, og se ensomheten rett i fjeset. Du må utsette deg selv for det og komme deg over humpa. Lær deg å temme ensomheten og... Bare vær. Skap ditt senter i ditt eget selskap. Et stabilt fundament. Du kan vandre ut fra denne kilden for å være sosial og en del av samfunnet. Jeg sier ikke at man skal være en eremitt - Men dette er senteret du alltid returnerer til.

Du trenger å møte ensomheten. I alle all én gang i livet ditt. Mange mennesker gjør aldri dette. De har aldri gjort det. De har alltid løpt i motsatt retning. 

Jeg ønsker ikke å gjøre feilsteget med å fortsette å løpe vekk fra ensomheten. Tiår etter tiår etter tiår. Frem til jeg er 60 år. Da vil problemstillingen være verre. Da er man gammel i tillegg. Man ser ikke bra ut lenger. Det er vanskeligere å finne venner. Vanskeligere å finne kjærester - og så har du jo selvfølgelig døden, da. Vissheten om at man snart dør. Alt dette blir jo bare vanskeligere å deale med, så jeg tror det er mye bedre å gjøre det når man er ung.

Det er rart at jeg er så redd når jeg har førstehåndserfaring med at ensomheten ikke er så ille som den virker. På min første vipassana-retreat var jeg alene i ti dager. Uten noen form for ekstern stimuli eller distraksjon. I begynnelsen var det helt jævlig. Alt jeg ville var å interagere med andre, snakke med andre, være nær noen andre - Hvem som helst. Her har man humpa. For på dag 8, dag 9, dag 10 - Da kom jeg meg over kneika, og jeg ble bundet til det vakre i å være. Bare være. Det føltes ut som jeg var i livet for første gang i hele mitt liv - Og jeg var så takknemlig for at jeg mobiliserte kreftene til å komme meg til dette punktet. For jeg vokste så utrolig mye. Bare av å sitte på gulvet og gjøre ingenting 11 timer i døgnet.

Likevel befinner jeg meg, av forskjellige grunner, på nytt ved dette punktet hvor jeg løper vekk fra ensomheten. Jeg er clingy og needy. Jeg er livredd. Jeg synes det er forferdelig å være alene hjemme og ønske av hele mitt hjerte at jeg kunne vært sammen med noen andre. Snakket med noen andre. Faen ass, det suger liksom - Men det er ikke annet enn en gylden mulighet til faktisk å møte ensomheten head on. Man må bare åpne seg selv opp for det. Hoppe i det som om det var et kaldt badebasseng. Det blir varmere etterhvert.

For sånn egentlig, hvis man skal se på denne problemstillingen i et stort perspektiv, så er døden din på vei. Døden din kommer liksom. Det er garantert at du skal dø, og du aner ikke når. Du møter døden din helt alene. Uansett hvor mange venner du har. Uansett hvor populær du er, eller hvor rik du er. Uansett hvor nære du er familien din, eller hvor mange barn du har. På dødsleiet ser du døden i ansiktet alene. Om det så står hundre mennesker rundt deg.

Det er så utrolig mange andre menneskelige følelser og erfaringer du kun kan dele fullkomment med deg selv også. Dine tøffeste stunder for eksempel. Når du virkelig lider. Når du er så redd som du aldri før har vært. Alt dette må du møte alene. Du kommer ikke til å være i stand til å dele denne emosjonelle byrden med noen andre. Du nøler jo med å dele den med deg selv! Det er langt forbi hva mennesker er i stand til å kommunisere til hverandre med ord.

På samme måte er du, som sagt, nødt til å møte dine innerste demoner alene. Ingen vet hva dine indre demoner (eller skjelett i skapet) er. Du er nok ikke klar over det selv en gang. Med mindre du har gjort seriøst og ærlig arbeid med deg selv allerede - Men det krever jo selvfølgelig at du er mye for deg selv. Du har ikke sett fjeset på dine indre demoner tydelig, så hvordan kan man da forvente at andre mennesker skal vite hva de er, eller i det hele tatt ha midlene til å være der for å støtte deg? Alt. Ligger. På. Deg.

En mynt har alltid to sider, så på lik linje kan selvfølgelig ikke de vakreste erfaringene dine deles med andre heller. Ikke på ordentlig. La meg ta for meg dette punktet enda litt mer for å virkelig få frem hva jeg mener:

Mange av mine beste minner er nemlig ikke disse øyeblikkene med raw pleasure. Mine beste minner består av meg. Alene. Som gikk gjennom noe hvor jeg hadde veldig sterke følelser. Vi ville normalt ha satt en merkelapp på disse som negative og dårlige følelser - Men mange av mine beste minner er ganske melankolske. 
Et spesielt minne jeg har er da panikkangsten min debuterte helt ut av det blå på slutten av 2015. den var så hemmende at jeg måtte slutte i jobben min (som jeg på dette tidspunktet trodde jeg elsket, og som var hele livet mitt), jeg måtte ligge på lukket avdeling fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Jeg var som en hest som har aktivert fight or flight systemet sitt. Som blir livredd og beiner i andre retninga fordi den ser en plastpose på bakken.
Jeg var livredd for å spise. Jeg var livredd for å gå utendørs. Jeg var livredd for å sove fordi jeg trodde jeg ville dø under innsovning. Jeg var livredd for ikke å få sove, for da fikk jeg angst. Og jeg var livredd for å få angst, for det var det skumleste jeg hadde opplevd hittil i livet.
Det var ikke som å være litt redd, men "æsj jeg gjør det likevel". Jeg var så redd at jeg svimte av. Eller at jeg begynte å skjelve ukontrollerbart, spy og hyperventilere i opptil flere timer, fordi anfallet loopa seg. 
Jeg var konstant redd, og mest av alt var jeg utrolig redd for at jeg hadde blitt gal. At nå. Nå hadde det skjedd på ordentlig. Nå er det ikke noen vei tilbake. Nå kan jeg aldri ha et normalt liv. Nå blir jeg skrulla med hysteri som må dopes ned for ikke å stå og hyle i gangene. Det er noe av det verste jeg har gått gjennom i hele mitt liv. Å ikke ha kontrollen på min egen kropp, på min egen psyke. Og det er det vakreste minnet jeg har. For her sitter jeg. Jeg møtte alle disse demonene, en etter en. Helt alene. Jeg kom meg gjennom det. Og jeg ble så styrket av det.

Et sykt bra ligg, eller en fin dag på stranda kan aldri måle seg med det. For de vakreste øyeblikkene i livet er ikke det samfunnet fremstiller det som. Ikke for meg anyways. De vakreste stundene har du med deg selv. Når du er så i kontakt med deg selv at du faktisk virkelig føler det som foregår på innsiden av deg.

Og selv om jeg forsøker så vil jeg aldri klare å forklare med ord hvor vakker denne opplevelsen er for meg. Det er ikke mulig å kommunisere det slik at noen andre føler det. Det er ikke mulig å dele dine vakreste erfarnger eller følelser med andre. Det er ikke mulig å dele dine verste erfaringer eller følelser med andre. Det er ikke mulig å dele døden med noen andre. Disse øyeblikkene er kun for deg. Så hvorfor er man egentlig så oppsatt på å løpe vekk fra seg selv, da? Hvorfor skal man da være så jævlig redd for ensomheten og å være alene en begrenset stund?

Man kan selvfølgelig argumentere med at mennesket er et sosialt dyr, og at vi har et behov for andre mennesker rundt oss. Og ja, selvfølgelig har vi det - Men det rettferdiggjør ikke neediness. Det retferdiggjør ikke clinginess. Et moderne og høyt utviklet menneske skal ikke vri seg i henda og svette fordi han sitter på sofaen i to timer uten noen distraksjoner. Ikke i mine øyne. Da er han et dyr da. 

*

Man kan snu ensomheten til sin fordel. La ensomheten massere deg. Når du føler den iskalde, bitende ensomheten - La være å løpe fra den. Ikke skru på TV'en, eller les en bok. Tenk på livet. Tenk på ensomheten. Føl ensomheten. Tenk på eksistensen. Tenk på din egen død. Hvordan tror du det føles i øyeblikket du dør? Hvordan er det å være død? Tenk på hvor slemme mennesker er mot hverandre. Tenk på hvordan mennesker hater hverandre, og hvorfor det er så vanskelig for mennesker å elske hverandre. Hvorfor mennesker er så lukket fremfor å være åpne. Hvorfor mennesker er så gjerrige og fulle av frykt. Dette får deg til å vokse. 
Etter du har gjort dette, for all del: Gå og skap gode vennskap. Finn deg en bra partner. Bidra med noe verdifullt til samfunnet. Hent inspirasjonen din fra din alenetid. Det å være alene med deg selv gjør deg ekstremt kreativ. Det er dét som gir deg synsfeltet til et geni. Det gir deg visdom. Ensomheten blir som kilden du drar til for å bidra til verden, og det er en utrolig vakker og givende ting. Men disse vennskapene, eller det du bidrar med - Det er ikke hovedfokuset. Det kommer i andre rekke. Hvis du møter ensomheten når du føler deg ensom - Vil du føle deg så utrolig mye bedre enn hvis du bare gjør det de aller fleste gjør: Nemlig å bli mer sosialt aktive når de er ensomme. Det er det enkle å gjøre. Det er det apene gjør.

Livet er her for deg. Av deg. I deg. Fra deg. Det er bare deg. Og det kan høres veldig egosentrisk ut, men nei. Det er det motsatte. Det som er egoistisk er som sagt å behandle andre mennesker som at de kan gi deg noe. Tror du én bra kjæreste vil være nok for deg? Nei, det vil ikke det. Ikke hvis du ikke fikser problemet du har i fundamentet. Tror du at å ha en haug med unger vil være nok for deg? Nei. Ungene dine vokser opp og forlater redet. Forlater deg. Hva gjør du da? Da er du rett tilbake til start, bare at nå er du gammel i tillegg. Kanskje ektefellen din forlater deg. Hva gjør du da? Rett tilbake til start, bare verre. Fordi du har løpt vekk fra dette problemet.

Slik kommer du deg garantert opp om morgenen.

  • Skrevet 12.07.2017 klokka 18:21
  • Kategori: Lifehacks

Jeg har seriøst tidenes største sovehjerte. Jeg utviklet meg til å bli et B-menneske i tidlig alder og har følgelig mange minner av at foreldrene mine fysisk drar meg ut av senga. Altså, typ, de drar meg etter beina samtidig som jeg tviholder i sengekanten. Det bør også nevnes at når de endelig fikk meg opp så låste jeg meg ofte bare inne på do for så å sove videre på badegulvet og larve meg oppå varmekablene.
Jeg er ekstreeeeemt trøtt om mårran med andre ord, og enkelte dager våkner jeg ikke av alarmen i det hele tatt. Hvis jeg legger alarmen i et annet rom, så går jeg som regel bare tilbake til senga mi i halvsøvne og legger meg igjen. Det har også hendt ved flere tilfeller at jeg later som at jeg er våken (i søvne) når folk forsøker å vekke meg. Det høres kanskje litt komisk ut, men de av dere som sitter i samme båt som meg vet hvor utrolig frustrerende det er.

Jeg har funnet en løsning på problemet mitt i form av en app. Den heter Alarmy, og har revolusjonert livet mitt. Selve alarmen er så jævlig at jeg ikke har klart å sove over den en eneste gang på et halvt år - Men det spesielle med appen er måten man må skru den av på. Man har flere alternativer, men en av mine favoritter er Forhåndsbestemt foto. Velger du denne så tar du i forkant et bilde av et eller annet i huset ditt, for eksempel toalettet eller dusjen. For å få skrudd av alarmen så er man nødt til å stå opp og ta et nytt bilde av toalettet eller dusjen. Jeg har et bilde av dusjsluket, og det er utrolig smart - For når jeg først står der inne i dusjen så er terskelen for å skru på vannet mye lavere enn å gå tilbake til senga for å legge seg.

Den andre favoritten min er Mattestykker. Dette er masochisme på det sterkeste. Det er ikke bare-bare å løse mattestykker i halvsøvne med en flyalarm i bakgrunnen - Men det er utrolig effektivt. Man får brukt hjernen sin slik at den rekker å våkne før alarmen skrus av. (Man kan justere vanskelighetsgrad)

Bilderesultat for alarmyBilderesultat for alarmy

Bilderesultat for alarmy mathBilderesultat for alarmy math

Jeg er veldig glad i å korrigere dårlige vaner med apper og teknologi. Jeg har en grei liste med apper og program som har gjort både meg og hverdagen min bedre. Jeg kommer til å legge de ut her litt etter litt under kategorien "Lifehacks". Dette er ikke annonser heller forresten, bare ærlige anbefalinger til fellow surrehuer. :)

RTJ

  • Skrevet 29.05.2017 klokka 00:15
  • Kategori: Blogg

Om det å lytte

Om du virkelig vil lytte til noen, så bør du forsøke å lære deg at du ikke er i stand til å forstå hva motparten mener. Gode lyttere vet intuitivt at den som prater har et iboende ønske om å bli forstått. Derfor er det veldig vanlig å bruke frasen "jeg forstår". Det er et forsøk på å være bekreftende, men egentlig så sier den bare: "der drar jeg grensen for hvor godt jeg forstår deg, nå slutter jeg å prøve."

I bunn og grunn så forstår vi aldri noen andre, ikke på ordentlig. Det er umulig ettersom vi alle bærer med oss så mange erfaringer og følelser, det går ikke an å uttrykke alt. Vi kjenner ikke oss selv fullstendig, hvordan skal vi da kunne uttrykke oss på en måte slik at andre gjør det? Å lytte er derfor i beste fall et steg mot forståelse. Vi når aldri frem.

Å lytte er en søken mot å ta oss forbi følelsen av forståelse, mot innsikten om at vi i praksis aldri når helt frem. 

Bilderesultat for you don't understand meme

mask off

Hvis jeg ikke tar helt feil så var jeg på mitt første Vipassana-kurs for omtrent seks år siden. Kort forklaring til de av dere som ikke er kjent med det: Vipassana er en meditasjonsteknikk som blir lært ut på små senter over hele verden. Kurset går over 10 dager, og man mediterer 11t om dagen. Det er kun deg og ditt eget hode i underkant av to uker. All form for kommunikasjon og underholdning er strengt forbudt. Man står opp klokken 04:00 hver dag. Ingen seksuell stimuli. Ikke noe nikotin eller rusmidler. Ingen mobil, pc, trening, lesing, skriving eller lignende. Man spiser også kun små, lette vegetarmåltid. For andreårsstudenter (aka meg) er det også 18 timer med faste i døgnet.
Hva er dette godt for? Grunnleggeren av det første senteret formulerte formålet slik: "It is a method of mental purification which allows one to face life's tensions and problems in a calm, balanced way."

Jeg er (og har alltid vært) skeptisk til organisasjoner som tjener penger på meditasjon og lignende. Jeg har utviklet en svært sensitiv nese for new age/scam og setter derav det meste som befinner seg under paraplybegrepet "alternativt" i halsen ganske så raskt. Det var nok det som fanget interessen min for Vipassana i utgangspunktet: Det er helt gratis. Til og med kost og losji er gratis. Alle kursene går rundt på donasjoner fra deltakere som selv føler de har dratt nytte av det de har opplevd. Andre faktorer jeg liker er at organisasjonen på ingen måte stiller seg over empirisk forskning, samt at de ikke påstår at teknikken kan "helbrede" eller lette psykisk sykdom. Faktisk så får ikke mennesker med psykiske sykdommer eller rusproblemer lov til å delta.

Jeg løy meg obviously inn på kurset. Selv om jeg vanligvis ikke står bak løgn, og selv om jeg ville frarådet psyke folk fra å gjøre det samme - Så er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. Jeg var veldig ung da jeg deltok. Buddhistisk filosofi var nytt og spennende - det skapte en antitese i meg. Jeg slukte nok mye av det de lærer ut rått, men det gjør egentlig ingenting. Jeg behøvde det der og da. Jeg var et nytt menneske når jeg kom hjem, og jeg kjenner enda effektene av de 10 dagene - 6 år senere. Jeg er roligere, mer stabil, og mine gamle aggresjonsproblemer er som bortblåst.

Nå i dag så ser jeg at det mest sannsynlig er en del andre faktorer som roet ned hjernen min enn selve meditasjonsteknikken. Man lever under svært spesielle omstendigheter som man ikke befinner seg i til vanlig. Det å måtte avstå fra å kommunisere med andre mennesker - samt ikke ha noen som helst mulighet til å distrahere seg vekk fra tanker og følelser - tvinger en til å konfrontere ting man ikke har lyst til å tenke på. Jeg foretrekker for eksempel å fortrenge negative erfaringer/traumer. Så ligger de der og ulmer da, og gjør seg til kjenne gjennom negative følelser og uheldig atferd. Gjennom min meditasjonsretreat ble jeg regelrett tvunget til å kaste lys over og godta en del ting jeg hadde fortrengt, og det gjorde meg som sagt til et nytt menneske. For real.

Det siste året så har jeg kjent litt på at jeg begynner å skli tilbake i gamle spor. Jeg opprettholder ikke meditasjonen, jeg fortrenger ting og jeg er mer emosjonelt ustabil. Derfor har jeg booket en ny meditasjonsretreat. Om jeg merker like positive effekter denne gangen vil tiden vise. Nå som jeg er klar over hva jeg går til, så er jeg helt ærlig litt bekymret med tanke på hvordan dette året har vært for meg så langt. Det kommer til å bli svært hardt å gå på så lite mat, granske ting jeg er redd for og ikke få noen støtte fra andre mennesker - Men jeg har gjort dette før. Jeg vet at jeg har utrolig mye selvdisiplin og indre styrke. Jeg vet at det er akkurat dette jeg behøver nå. 

Sist jeg deltok på Vipassanakurset så lå det nærmeste senteret i Sverige - Nå er det kommet et nytt senter i Norge. Det at det ligger i nærheten gjør det en del enklere å dra alene. De som ønsker å lese mer om teknikken kan gjøre dette på dhamma.org 

- videoreferanser -

Colzato, L.S., A. Ozturk, and B. Hommel, Meditate to create: the impact of focused-attention and open-monitoring training on convergent and divergent thinking. Frontiers in Psychology, 2012. 3(116): p. 1-5.
Davidson, R.J., et al., Alterations in brain and immune function produced by mindfulness meditation. Psychosomatic Medicine, 2003. 65: p. 564-570.
Goyal, M., et al., Meditation programs for psychological stress and well-being a systematic review and meta-analysis. JAMA Internal Medicine, 2011. 174(3): p. 357-368.
Farb, N.A.S., et al., Minding one?s emotions: mindfulness training alters the neural expression of sadness. Emotion, 2010. 10(1): p. 25-33.
9. Kerr, C.E., et al., Effects of mindfulness meditation training on anticipatory alpha modulation in primary somatosensory cortex. Brain Research Bulletin, 2011. 85: p. 96-103.
Ditto, B., M. Eclache, and N. Goldman, Short-term autonomic and cardiovascular effects of mindfulness body scan meditation. Annals of Behavioral Medicine, 2006. 32: p. 228-234.
Epel, E., et al., Can meditation slow rate of cellular aging, cognitive stress, mindfulness, and telomeres. Longevity, regeneration, and optimal health, 2009. 1172: p. 34-53.
Kilpatrick, L.A., et al., Impact of mindfulness-based stress reduction training on intrinsic brain connectivity. NeuroImage, 2011. 56: p. 290?298.
Ospina, M.B., et al., Clinical trials of meditation practices in health care:characteristics and quality. The Journal of Alternative And Complementary Medicine, 2008. 14(10): p. 1199?1213.
Yu, X., et al., Activation of the anterior prefrontal cortex and serotonergic system is associated with improvements in mood and EEG changes induced by Zen meditation practice in novices. International Journal of Psychophysiology, 2011. 80: p. 103-111.
Hölzel, B.K., et al., Mindfulness practice leads to increases in regional brain gray matter density. Psychiatry Research: Neuroimaging, 2011. 191: p. 36-43.
Luders, E., et al., The unique brain anatomy of meditation practitioners: alterations in cortical gyrification. frontiers in Human Neuroscience, 2012. 6(34): p. 1-9.
Hasenkamp, W. and L.W. Barsalou, Effects of meditation experience on functional connectivity of distributed brain networks. frontiers in Human Neuroscience, 2012. 6(38): p. 1-14.
Carlson, L.E., et al., Mindfulness-based cancer recovery and supportive-expressive therapy maintain telomere length relative to controls in distressed breast cancer survivors.

Slutt å oppføre deg som et offer

Alle gjør dumme ting som de angrer på, men aldri i livet om jeg ville lagt skylden på sykdom, traumer eller andre mennesker for mine handlinger. Erfaringene du gjør deg i løpet av livet spiller selvsagt en stor rolle i forhold til hva du har blitt - Men man har alltid et valg. Skal man ta til takke med å kun være noe som reagerer på det som hender en, eller skal man innta førersetet i sitt eget liv og skape sin egen virkelighet? 

Ikke misforstå: Å ha selvinnsikt nok til å forstå hvilke (negative) erfaringer som får en til å agere som man gjør er veldig bra - Men bruk denne forståelsen til å utvikle deg selv til noe bedre. Ikke bruk den til å synes synd på deg selv og stå på stedet hvil. 

Du er deg, du er ikke de tingene livet eller andre mennesker utsetter deg for. Livet skjer, og alle må gjennomgå traumer av noe slag. Det er lov til å synes synd på seg selv en stund, men la nå for guds skyld ikke denne situasjonen skli inn i noe permanent. Du vil ikke havne på et sted hvor du ikke tar ansvar for dine uakseptable handlinger "fordi du har opplevd noe vanskelig" eller "fordi du er sjuk".

I det øyeblikket man begynner å se på seg selv som et offer så gir man fra seg all kontroll. Man slutter å utvikle seg selv på mange plan og man blir paralysert. Man blir som hjorten som står fullstendig lammet fremfor å løpe i det et rovdyr går til angrep.(Flukt i denne situasjonen er ofc en analogi for konstruktiv handling.)



 "I am not a victim. No matter what I have been through, I'm still here. I have a history of victory."

När man man flyger för nära solen med falska vingar...

Det er så mye jeg har lyst til å sette ord på og formidle til andre, men jeg er redd for å blottlegge meg for mye. Skriver, redigerer på teksten i en time, publiserer. Angrer meg og sletter det igjen. 

Jeg vet at mange av tankene jeg sitter på ville vært til stor hjelp for andre som befinner seg i samme båt; Men jeg er redd for å bli dømt.

Mentale utfordringer. Hvem skriver åpent om førstehåndserfaring med det liksom? De oppmerksomhetssyke. De som egentlig ikke har noe problem. Eller, slik ser omverdenen på det i alle fall. De sterke holder alt for seg selv. De bruker ikke lidelse som et redskap for å hjelpe andre.

Gud, så uenig jeg er. Men det hjelper liksom ikke helt hva jeg synes.

-

Det jeg derimot kan gjøre, er å kjøre et enkelt fjerneksperiment. Snart kommer jeg til å be deg om å gjøre noe. Det er ikke vanskelig, og det er viktig at du fysisk gjør det jeg ber deg om - Ikke bare se det for deg. Ikke tenk noe særlig rundt det, bare gjør det

Okei.. er du klar?

Jeg vil at du skal peke på deg selv.

Nå. Pek på deg selv . :-)

Relatert bilde

... Hvor pekte du?

De aller, aller fleste av oss peker på brystet vårt. Ikke på hodet, ikke på munnen, men brystet. For min del så sier dette noe om at følelsen vår av jeg'et befinner seg i kroppen også. Når man har problematikk med angst (eller depresjon for den del) - Så har man så utrolig lett for å "leve i hodet sitt". Man tar alle de ubehagelige følelsene man finner i kroppen sin og flytter de oppover. For å bryte de ned og/eller analysere. Deretter havner de i tankekverna. Har det hjulpet deg så langt?

Forsøk å leve litt mer i kroppen din. Det å unngå (eller forsøke å endre på) smerte/ubehag er et utrolig sterkt instinkt hos oss mennesker. Dette krever derfor en hel del disiplin;
I det du kjenner smerte eller ubehag i kroppen din, tre inn i rollen som en observatør. Oppgaven din er ikke å endre, men å observere. Ikke døm følelsen. Forsøk å stilne tankene dine. Lev gjennom kroppen din.
I hvilken kroppsdel sitter ubehaget? Hvordan føles det? Er følelsen varm eller kald? Pulserer den? Stikker den? Føles den ut som strøm? Prikker den? Observer den, og kjenn hvordan følelsen hele tiden er i forandring. Naturen er underlagt tilblivelse og undergang. Det samme gjelder denne følelsen. Det kan ta lang tid, men etterhvert så vil den forsvinne. Det lover jeg deg.

Om man har nok disiplin så kan man la være å klø seg når det klør. Hvis man bare observerer ubehaget når det klør og virkelig gransker følelsen uten å gi etter for instinktene sine, så vil følelsen etterhvert gå over. Slik er det også med andre smerter og ubehag. I det du klarer å motstå fristelsen til å "klø" (kjøre følelsen opp til tankekverna di) så har du gjort et enormt fremskritt.

 

Beklager eventuelle skrivefeil/elendige formuleringer. Sånn går det når man bare skriver og publiserer uten å redigere/korrekturlese. Håper dette kan være til hjelp for noen. ♥

Alright

  • Skrevet 10.03.2017 klokka 00:22
  • Kategori: Blogg

Solblirsterk.blogg.no

Jeg heter Sol, er 24 år og bor i Jessheim. Jeg blogger basically om styrketrening og kosthold, motivasjon, tanker og følelser. Bruk menyen under headeren for å navigere deg rundt på bloggen. :-)

solblirsterk

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

RRH Webdesign
hits