Sol Runesdóttir

  • Forsiden
  • Bloggprofil

Meditation Retreat recap

Nå er jeg hjemme igjen fra meditasjonsretreaten min. Jeg tenkte jeg skulle skrive en recap fra disse 11 dagene. Det er ikke mulig å få frem dybden i det hele med ord, desverre - men overflaten er uansett muligens interessant å lese for de av dere som er nysgjerrige på hva dette innebærer, eller kanskje vurderer å gjøre noe lignende selv.

Når folk spør meg hvor jeg har vært den siste tiden, og jeg svarer at jeg har vært på fjellet for å meditere, svarer de gjerne: "Åh, så deilig da. Da får du slappet ordentlig av før skolen begynner", eller: "Så utrolig chill! Så herlig med en rolig ferietur." Da smiler jeg litt for meg selv - for jeg orker selvfølgelig ikke å gå i dybden på hva jeg faktisk har drevet med til alle som spør. Det høres jo utrolig avslappende ut egentlig, det å sitte i vakre omgivelser og meditere - men det har vært alt annet enn avslappende. Det har vært et helvete. Mye tyngre enn retreaten jeg hadde for 5 år siden, og den gangen ble jeg skikkelig syk halvveis inn i kurset. Det er ganske hardt å stå opp klokken 4 hver morgen og meditere 11 timer om dagen med feber og influensa. Da føler jeg det sier litt at denne retreaten var mye hardere.

En faktor som gjorde det en del hardere, er at man som andreårsstudent - i tillegg til alt det andre - går gjennom 18 timer med faste hver dag. Jeg tror jeg har spist rundt 600 kalorier om dagen, og da jeg veide meg med full mage i dag så hadde jeg gått ned nesten 5kg. Sultfølelsen justerte seg inn ganske raskt selvfølgelig, men de første dagene var veldig tøffe. 

Det er veldig vanskelig å beskrive med ord hvor hard en slik opplevelse er. En ting er jo det å stå opp klokka 4, faste 18t i døgnet, å ikke få lov til å snakke/se på andre mennesker, eller underholde seg selv på noe som helst vis (skriving, lesing, trening, musikk, elektronikk, alt er forbudt) - Men noe av det tøffeste er faktisk selve meditasjonsøktene. 1 time, 3 ganger hver dag, utfører man også meditasjonen i Adhiṭṭhāna (Pali for "Strong determination"). Det vil si at man ikke har lov til å bevege seg. Det å sitte i lotus på gulvet over lengre tid er veldig smertefullt. Etter et kvarter i samme stilling begynner rygg, knær og ben å generere enorme mengder med smerte. I tillegg puster man kanskje inn et hår i nesa eller noe, som klør - Og man må bare sitte der. Uten å klø seg på en time. En time er veldig lang tid når man sitter på gulvet med øynene lukket. Etter en halvtime er smerten så stor at hvert minutt føles ut som en time. Og man aner ikke hvor lang tid man har igjen. Man kan ha sittet der i 5 minutter eller 45 minutter for alt en vet, man mister helt begrepet om tid. Alt er smerte.  Og oppgaven din er å observere denne smerten objektivt.

Jeg har jobbet med så utrolig mange forskjellige følelser disse dagene. Sorg, angst, smerte, higen, dårlig samvittighet og aggresjon. De første tre dagene var jeg forferdelig sint. Så sint at det nesten svartnet for meg ved flere anledninger. På et tidspunkt sto jeg ute på området og freste for meg selv. Jeg tenkte legit, quote: "Hvorfor gidder jeg dette her???? Det har garantert ingen effekt - den eneste grunnen til at det fungerte sist var fordi jeg var så ung og idiot i huet. Jeg vil hjem. Jeg vil ha senga mi. Jeg vil spise potetgull, drikke cider og pule!!!!! >:(" Så sparka jeg HAHA. Jeg sparka seriøst en stubbe som sto der. hardt liksom. SKIKKELIG drittunge. Hodet mitt protesterte så sinnsykt mye på mangelen av ekstern stimuli. Det throwa et heeeelvetes tantrum. Etter disse dagene lettet sinnet though, og ble for det meste erstattet med tung sorg.

Det som er så utrolig spesielt med en slik retreat er at man blir tvunget til å face dypt fortrengte komplekser og traumer. Ting man ikke husker en gang kommer plutselig til overflaten. Man har absolutt ingenting å distrahere seg med, og med 11 våkne timer om dagen med lukkede øyne så har man ikke noe annet sted å kikke enn innover. Det er sjeldent man liker hva man ser når det glorifiserte bildet man har bygd opp av seg selv raser sammen. Man innser hvor slem man er. Hvor manipulativ og løgnaktig man er. Hvor utrolig egosentrert man er. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg har grått nesten hver eneste dag. Psyken min knakk fullstendig sammen, og jeg gikk helt ned i kjelleren. Det var flere dager jeg var på nippet til å dra hjem. 

Bilderesultat for mysuseter

Hvorfor utsette seg selv for dette? 
Et utrolig interessant aspekt er forflytting av smerteterskel, samt utvikling av selvdisiplin, viljestyrke, arbeidsmoral og utholdenhet. Dette er verdifulle egenskaper, og det er mulig å gjøre de mye sterkere. Meditasjon, særlig i adhiṭṭhāna, er et fantastisk verktøy for nettopp dette. Jo mer man mediterer, jo mer innser man at sinnet er som en ape. En drita full ape som svinger seg fra tre til tre, krasjer i en stamme her og der, og faller ned på apevennene sine. Den skader både seg selv og andre i prosessen. Null fokus. Null konsentrasjon. Null kontroll over sine egne bevegelser. 
Sinnet kan også sammenlignes med en vill elefant eller okse. Når den er løs i et område bebodd av mennesker forårsaker den enorme skader og ulykker - Men temmer man elefanten eller oksen så begynner den å tjene samfunnet. Og et disiplinert sinn er tusen ganger sterkere enn en elefant.

Et annet interessant aspekt er selve meditasjonsteknikken. Den ber deg om å observere virkeligheten som utfolder seg innenfor kroppen din. Man observerer fornemmelser. En fornemmelse kan være hva som helst. Smerte, kløing, kulde, varme, prikking, vibrasjon, trykk, klær mot hud - hva som helst. Man blir bedt om å observere disse fornemmelsene objektivt. Uten å utvikle aversjon mot de "negative" fornemmelsene, og uten å utvikle higen etter mer for de behagelige fornemmelsene. Når man er inne i de siste 10 minuttene i en adhiṭṭhāna sitting, og smerten dreper en - Så forsøker man å observere denne smerten objektivt. Man observerer sin virkelighet her og nå, slik den er. Ikke slik man skulle ønske at den var. Hvor er smerten? Hvordan føles den? Er den varm? Prikker det? Jo mer man observerer, jo mer innser man at smerten ikke er kontinuerlig. Den oppstår og forsvinner, forflytter seg - Og jo dypere man trenger inn i fornemmelsen, jo mer begynner man å innse (gjennom egen erfaring) - Dette er bare en fornemmelse, det er ikke farlig, jeg behøver ikke å reagere. Det er bare vibrasjon. 

Man innser at den virkelige lidelsen oppstår når man utvikler aversjon mot følelsen av smerte. Smerten i seg selv skaper ikke lidelse. Den er bare en trigger. Et eksempel. Under min første adhiṭṭhāna sitting så opplevde jeg så sterke smerter i rygg og knær at jeg ble alvorlig bekymret for om jeg gjorde seriøs skade på leddene mine. Det var så vondt at jeg flere ganger tenkte tanken: "Dette er tortur. Dette er sånn seriøst. Literally. Tortur." Tårene presset på og ansiktet mitt var helt forknytt i en grimase. Nå til det interessante: De siste fem minuttene av hver sitting skrudde læreren på chanting på høyttaleranlegget. Og når denne lyden brått nådde ørene mine, så forsvant 80% av smerten umiddelbart. Jeg følte en enorm følelse av lettelse og glede, og tenkte: "5 minutter igjen! Det klarer jeg jo!" Og da forsto jeg det. Jeg hadde forverret min egen fysiske smerte ved å utvikle aversjoner mot den. Smerten i seg selv skapte ikke lidelsen. Jeg skapte den helt selv.

Dette har direkte overføringsverdi til "negative" emosjoner. Som angst, aggresjon og depresjon. Disse emosjonene utspiller seg i aller høyeste grad i kroppen. Gjennom meditasjon erfarer man gjennom sin egen kropp at følelser ikke er farlig. Man behøver ikke å reagere. Det er bare fornemmelser i kroppen, og observerer man dem objektivt, med forståelsen om at alt som oppstår er bundet til å forsvinne - Så mister de kraften sin. 

Jeg synes det er utrolig interessant å se hvor likt min psykolog jobbet med meg da jeg utviklet panikkangst. Hun var en svært dyktig psykolog, og med hennes hjelp hadde jeg jobbet meg gjennom 80% av problematikken min i løpet av få måneder. Hun fremprovoserte panikkanfall på kontoret sitt, ved hjelp av hyperventerlering. Og snakket meg deretter gjennom anfallet mitt. "Observer følelsene dine objektivt. Hvor sitter de? Hvilke endringer skjer i kroppen din?". Mange som har panikklidelse utvikler forventningsangst. Angst for angsten. Disse fornemmelsene er så overveldende at man blir livredd for å oppleve dem igjen. Frykt er essensen av panikkangst. Når man innser gjennom erfaring at panikkangst ikke er farlig - at det bare er fornemmelser som utspiller seg i kroppen - da vil aldri et panikkanfall overmanne deg på samme måte igjen. Slående likheter.

En av årsakene til at aggresjonsproblemer er så hinsides uattraktivt for meg er fordi det vitner om utrolig lav consciousness og selvkontroll. Hvis jeg ser et menneske som er så kastet ut av balanse at vedkommende skriker - altså wow. Jeg føler regelrett disgust. Det var den største faktoren til at jeg valgte å dra på en ny retreat og virkelig committe meg selv til å meditere hver eneste dag for resten av mitt liv. Jeg er normalt en svært rolig person. Det er veldig vanskelig å i det hele tatt krangle med meg, eller oppleve meg ordentlig sint - Men det siste halve året har vært utrolig tungt for meg av forskjellige årsaker. Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke kjente igjen meg selv. Jeg har over lengre tid vært veldig forbanna nesten hver dag. Det har oppstått flere tilfeller hvor jeg har mistet kontrollen og skreket i løpet av dette året, enn de siste 10 årene mine. Dét er et stort, rødt flagg om at min awareness, consciousness og stabilitet virkelig har regressert.

Jeg liker å tenke på aggresjon som en snøball som ruller nedover en skråning. Problemet når man lider av store sinneutbrudd er at man ikke oppdager sinnet før snøballen allerede har rullet et godt stykke, og har vokst seg alt for stor til å kunne stoppes. Selv om det går opp for en at dette ikke tjener noen hensikt, at det skader deg selv og andre, så er man så oppjaget og ute av balanse at man ikke er i stand til å reversere prosessen. Her er Vipassanāteknikken til stor hjelp. Ettersom den går ut på å observere fornemmelser i kroppen, så blir man mye mer sensitiv for alle følelsene som utspiller seg i og på kroppen. Man blir etter en stund i stand til å oppdage snøballen på et langt tidligere stadie. Man merker kanskje at pusten begynner å endre seg, eller så kjenner man en ubehagelig fornemmelse i brystet som for eksempel prikker litt og er varm. Poenget er at dette er såppass tidlig i prosessen, så man har enda selvkontrollen i behold, og disse følelsene har ikke rukket å vokse seg sterke. Da vil man automatisk begynne å observere disse fornemmelsene i kroppen, og litt etter litt mister de kraften sin - Fordi man innser, dette er bare fornemmelser. Ingen andre mennesker kan få meg til å føle noe som helst, deres handlinger kan alltid kun være en trigger for fornemmelsene og tankene som oppstår innenfor meg selv. Mine følelser er mitt ansvar, ingen andres. 

For de som tenker at det er viktig å gi utløp for følelser som sinne, og at dette høres ut som undertrykking av følelser, anbefaler jeg denne korte videoen som er et utdrag fra et av foredragene av læreren på retreatene:

Nå er teksten farlig nær 2000 ord, og jeg har knapt begynt å skrape på overflaten, så det er på tide for meg å avslutte. Hvis det er noen som har spørsmål om teknikken, kursene, hvor de befinner seg og så videre - Ta en kikk på www.dhamma.org - Der finner du all informasjonen du leter etter. Hvis det er noe du lurer på som ikke står der, så er du velkommen til å kontakte meg på Instagram @solblirsterk, så skal jeg svare etter beste evne. (Jeg har jo stengt kommentarfelt her på bloggen)

Disse retreatene er helt gratis å være med på, man betaler ikke for kost og losji en gang. Det er en ikke-kommersiell organisasjon, som går rundt på frivillig arbeid og donasjoner fra tidligere elever som selv har opplevd positive effekter fra sin retreat. Så dette er noe absolutt alle kan ta seg råd til å gjøre. Man bør derimot ta flere runder med seg selv i forkant om man virkelig er i stand til å gjennomføre et slikt kurs. Det er ingen walk in the park, og mennesker med seriøse psykiske lidelser frarådes å delta. Jeg deltok fordi jeg kjenner meg selv såpass godt - Men om du er i det minste tvil, tenk deg nøye om. Det er ikke bra å dra på en slik retreat for så å dra hjem igjen før den siste dagen er over. Det er som å si til en lege midt under en operasjon at du ikke orker mer og vil hjem. Hvis du først skal dra, ta en sterk beslutning om å ikke dra derfra før kurset er over.

Bilderesultat for mysuseter fjellstue

Every sensation shares the same characteristic: it arises and passes away, arises and passes away. It is this arising and passing that we have to experience through practice, not just accept as truth because Buddha said so, not just accept because intellectually it seems logical enough to us. We must experience sensations nature, understand its flux, and learn not to react to it.

Real wisdom is recognizing and accepting that every experience is impermanent. With this insight you will not be overwhelmed by ups and downs. And when you are able to maintain an inner balance, you can choose to act in ways that will create happiness for you and for others. Living each moment happily with an equanimous mind, you will surely progress toward the ultimate goal of liberation from your suffering.​

Solblirsterk.blogg.no

Jeg heter Sol, er 24 år og bor i Jessheim. Jeg blogger basically om styrketrening og kosthold, motivasjon, tanker og følelser. Bruk menyen under headeren for å navigere deg rundt på bloggen. :-)

solblirsterk

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

RRH Webdesign
hits