Sol Runesdóttir

  • Forsiden
  • Bloggprofil

sol(itude)

Et tekstdokument jeg skrev til meg selv som jeg velger å dele her på bloggen fordi jeg tror andre kan dra nytte av det.

 

Jeg bruker så mye krefter på å løpe vekk fra ensomheten. Jeg sier til alle at jeg introvert. Asosial. Trenger mye tid alene - Men det er sjeldent at jeg er alene med meg selv. Det er alltid ekstern stimuli inne i bildet. Sosiale medier, bøker, tvspill, tegneserier, trening. Runking. Haha. Distraksjoner. Jeg må distrahere meg selv fordi det er uutholdelig å sitte alene i et rom og rette fokuset innover. Hjernen min protesterer så høylytt liksom. Den formelig trygler etter økt sosial aktivitet eller noe annet å rette fokuset sitt mot. 
Har du forsøkt dette selv? Å sitte på sofaen i et par timer, uten å gjøre noe som helst? Uten å høre på musikk? Mange sier at de elsker å være alene. Gjør de egentlig det?

Jeg er overbevist om at det er her personlig vekst skjer. Det er en grunn til at man sier at noen må "gå inn i seg selv" dersom de ønsker å vokse.

For meg handler ikke bare ensomheten om at jeg skulle ønske at jeg hadde flere venner, eller bedre venner. Selv om jeg ikke har så veldig mange, og aldri har hatt det. Det går egentlig mye dypere enn som så. Det handler om at jeg er helt alene i hele universet. Det er bare meg. Det eksisterer ikke noe annet enn meg. Hele livet mitt har bare bestått av meg, som kommuniserer med meg selv - Og du kan godt si at. Herregud, Sol. Det er en utrolig solipsistisk og egoistisk måte å se livet på - Men nei. Det er ikke det. For når jeg slutter å jage etter ekstern stimuli og virkelig connecter med meg selv. Med å være. Så er jeg ikke ensom lenger. Dét er det vakre med det.

Det som er egoistisk er å behandle andre mennesker som om de kan (eller bør) gi meg noe. Som om sex, bekreftelse eller en god samtale noensinne vil gi meg nok til at jeg føler meg hel. Disse tingene er også vakre, men de er frostingen på kaka. Man må ha en kakebunn også. Og hvis den mangler så vil aldri disse tingene fulfille deg. Du kommer til å fortsette å jage dem for resten av ditt liv.

Noen ganger skjer det ting med oss som ødelegger hele kakebunnen. Kanskje oppdager du plutselig at du aldri har laget den. Hvordan vet man egentlig det? Det vet du med sikkerhet når det gjør vondt å være alene. Når det er så ubehagelig at du ikke holder det ut. Når det klikker for deg etter 20 minutter i ditt eget selskap uten distraksjoner. 

Man må møte sine innerste demoner helt alene. Ikke med bestevennen sin. Ikke med familien sin. Ikke med kjæresten sin. Ikke med ektefellen sin. Seriøst. Du vil jo ikke se ordentlig på innsiden din og møte demonene dine selv en gang? Hvordan kan du da forvente at andre mennesker skal gjøre det? Du SELV har ikke lyst til å gjøre det - Og det er grunnen til at du kontinuerlig distraherer deg selv og er livredd for ensomheten.

Så hva er egentlig løsningen her? Løsningen. Er at DU må ta din egen vekst seriøst. Bit i det sure eplet, og se ensomheten rett i fjeset. Du må utsette deg selv for det og komme deg over humpa. Lær deg å temme ensomheten og... Bare vær. Skap ditt senter i ditt eget selskap. Et stabilt fundament. Du kan vandre ut fra denne kilden for å være sosial og en del av samfunnet. Jeg sier ikke at man skal være en eremitt - Men dette er senteret du alltid returnerer til.

Du trenger å møte ensomheten. I alle all én gang i livet ditt. Mange mennesker gjør aldri dette. De har aldri gjort det. De har alltid løpt i motsatt retning. 

Jeg ønsker ikke å gjøre feilsteget med å fortsette å løpe vekk fra ensomheten. Tiår etter tiår etter tiår. Frem til jeg er 60 år. Da vil problemstillingen være verre. Da er man gammel i tillegg. Man ser ikke bra ut lenger. Det er vanskeligere å finne venner. Vanskeligere å finne kjærester - og så har du jo selvfølgelig døden, da. Vissheten om at man snart dør. Alt dette blir jo bare vanskeligere å deale med, så jeg tror det er mye bedre å gjøre det når man er ung.

Det er rart at jeg er så redd når jeg har førstehåndserfaring med at ensomheten ikke er så ille som den virker. På min første vipassana-retreat var jeg alene i ti dager. Uten noen form for ekstern stimuli eller distraksjon. I begynnelsen var det helt jævlig. Alt jeg ville var å interagere med andre, snakke med andre, være nær noen andre - Hvem som helst. Her har man humpa. For på dag 8, dag 9, dag 10 - Da kom jeg meg over kneika, og jeg ble bundet til det vakre i å være. Bare være. Det føltes ut som jeg var i livet for første gang i hele mitt liv - Og jeg var så takknemlig for at jeg mobiliserte kreftene til å komme meg til dette punktet. For jeg vokste så utrolig mye. Bare av å sitte på gulvet og gjøre ingenting 11 timer i døgnet.

Likevel befinner jeg meg, av forskjellige grunner, på nytt ved dette punktet hvor jeg løper vekk fra ensomheten. Jeg er clingy og needy. Jeg er livredd. Jeg synes det er forferdelig å være alene hjemme og ønske av hele mitt hjerte at jeg kunne vært sammen med noen andre. Snakket med noen andre. Faen ass, det suger liksom - Men det er ikke annet enn en gylden mulighet til faktisk å møte ensomheten head on. Man må bare åpne seg selv opp for det. Hoppe i det som om det var et kaldt badebasseng. Det blir varmere etterhvert.

For sånn egentlig, hvis man skal se på denne problemstillingen i et stort perspektiv, så er døden din på vei. Døden din kommer liksom. Det er garantert at du skal dø, og du aner ikke når. Du møter døden din helt alene. Uansett hvor mange venner du har. Uansett hvor populær du er, eller hvor rik du er. Uansett hvor nære du er familien din, eller hvor mange barn du har. På dødsleiet ser du døden i ansiktet alene. Om det så står hundre mennesker rundt deg.

Det er så utrolig mange andre menneskelige følelser og erfaringer du kun kan dele fullkomment med deg selv også. Dine tøffeste stunder for eksempel. Når du virkelig lider. Når du er så redd som du aldri før har vært. Alt dette må du møte alene. Du kommer ikke til å være i stand til å dele denne emosjonelle byrden med noen andre. Du nøler jo med å dele den med deg selv! Det er langt forbi hva mennesker er i stand til å kommunisere til hverandre med ord.

På samme måte er du, som sagt, nødt til å møte dine innerste demoner alene. Ingen vet hva dine indre demoner (eller skjelett i skapet) er. Du er nok ikke klar over det selv en gang. Med mindre du har gjort seriøst og ærlig arbeid med deg selv allerede - Men det krever jo selvfølgelig at du er mye for deg selv. Du har ikke sett fjeset på dine indre demoner tydelig, så hvordan kan man da forvente at andre mennesker skal vite hva de er, eller i det hele tatt ha midlene til å være der for å støtte deg? Alt. Ligger. På. Deg.

En mynt har alltid to sider, så på lik linje kan selvfølgelig ikke de vakreste erfaringene dine deles med andre heller. Ikke på ordentlig. La meg ta for meg dette punktet enda litt mer for å virkelig få frem hva jeg mener:

Mange av mine beste minner er nemlig ikke disse øyeblikkene med raw pleasure. Mine beste minner består av meg. Alene. Som gikk gjennom noe hvor jeg hadde veldig sterke følelser. Vi ville normalt ha satt en merkelapp på disse som negative og dårlige følelser - Men mange av mine beste minner er ganske melankolske. 
Et spesielt minne jeg har er da panikkangsten min debuterte helt ut av det blå på slutten av 2015. den var så hemmende at jeg måtte slutte i jobben min (som jeg på dette tidspunktet trodde jeg elsket, og som var hele livet mitt), jeg måtte ligge på lukket avdeling fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Jeg var som en hest som har aktivert fight or flight systemet sitt. Som blir livredd og beiner i andre retninga fordi den ser en plastpose på bakken.
Jeg var livredd for å spise. Jeg var livredd for å gå utendørs. Jeg var livredd for å sove fordi jeg trodde jeg ville dø under innsovning. Jeg var livredd for ikke å få sove, for da fikk jeg angst. Og jeg var livredd for å få angst, for det var det skumleste jeg hadde opplevd hittil i livet.
Det var ikke som å være litt redd, men "æsj jeg gjør det likevel". Jeg var så redd at jeg svimte av. Eller at jeg begynte å skjelve ukontrollerbart, spy og hyperventilere i opptil flere timer, fordi anfallet loopa seg. 
Jeg var konstant redd, og mest av alt var jeg utrolig redd for at jeg hadde blitt gal. At nå. Nå hadde det skjedd på ordentlig. Nå er det ikke noen vei tilbake. Nå kan jeg aldri ha et normalt liv. Nå blir jeg skrulla med hysteri som må dopes ned for ikke å stå og hyle i gangene. Det er noe av det verste jeg har gått gjennom i hele mitt liv. Å ikke ha kontrollen på min egen kropp, på min egen psyke. Og det er det vakreste minnet jeg har. For her sitter jeg. Jeg møtte alle disse demonene, en etter en. Helt alene. Jeg kom meg gjennom det. Og jeg ble så styrket av det.

Et sykt bra ligg, eller en fin dag på stranda kan aldri måle seg med det. For de vakreste øyeblikkene i livet er ikke det samfunnet fremstiller det som. Ikke for meg anyways. De vakreste stundene har du med deg selv. Når du er så i kontakt med deg selv at du faktisk virkelig føler det som foregår på innsiden av deg.

Og selv om jeg forsøker så vil jeg aldri klare å forklare med ord hvor vakker denne opplevelsen er for meg. Det er ikke mulig å kommunisere det slik at noen andre føler det. Det er ikke mulig å dele dine vakreste erfarnger eller følelser med andre. Det er ikke mulig å dele dine verste erfaringer eller følelser med andre. Det er ikke mulig å dele døden med noen andre. Disse øyeblikkene er kun for deg. Så hvorfor er man egentlig så oppsatt på å løpe vekk fra seg selv, da? Hvorfor skal man da være så jævlig redd for ensomheten og å være alene en begrenset stund?

Man kan selvfølgelig argumentere med at mennesket er et sosialt dyr, og at vi har et behov for andre mennesker rundt oss. Og ja, selvfølgelig har vi det - Men det rettferdiggjør ikke neediness. Det retferdiggjør ikke clinginess. Et moderne og høyt utviklet menneske skal ikke vri seg i henda og svette fordi han sitter på sofaen i to timer uten noen distraksjoner. Ikke i mine øyne. Da er han et dyr da. 

*

Man kan snu ensomheten til sin fordel. La ensomheten massere deg. Når du føler den iskalde, bitende ensomheten - La være å løpe fra den. Ikke skru på TV'en, eller les en bok. Tenk på livet. Tenk på ensomheten. Føl ensomheten. Tenk på eksistensen. Tenk på din egen død. Hvordan tror du det føles i øyeblikket du dør? Hvordan er det å være død? Tenk på hvor slemme mennesker er mot hverandre. Tenk på hvordan mennesker hater hverandre, og hvorfor det er så vanskelig for mennesker å elske hverandre. Hvorfor mennesker er så lukket fremfor å være åpne. Hvorfor mennesker er så gjerrige og fulle av frykt. Dette får deg til å vokse. 
Etter du har gjort dette, for all del: Gå og skap gode vennskap. Finn deg en bra partner. Bidra med noe verdifullt til samfunnet. Hent inspirasjonen din fra din alenetid. Det å være alene med deg selv gjør deg ekstremt kreativ. Det er dét som gir deg synsfeltet til et geni. Det gir deg visdom. Ensomheten blir som kilden du drar til for å bidra til verden, og det er en utrolig vakker og givende ting. Men disse vennskapene, eller det du bidrar med - Det er ikke hovedfokuset. Det kommer i andre rekke. Hvis du møter ensomheten når du føler deg ensom - Vil du føle deg så utrolig mye bedre enn hvis du bare gjør det de aller fleste gjør: Nemlig å bli mer sosialt aktive når de er ensomme. Det er det enkle å gjøre. Det er det apene gjør.

Livet er her for deg. Av deg. I deg. Fra deg. Det er bare deg. Og det kan høres veldig egosentrisk ut, men nei. Det er det motsatte. Det som er egoistisk er som sagt å behandle andre mennesker som at de kan gi deg noe. Tror du én bra kjæreste vil være nok for deg? Nei, det vil ikke det. Ikke hvis du ikke fikser problemet du har i fundamentet. Tror du at å ha en haug med unger vil være nok for deg? Nei. Ungene dine vokser opp og forlater redet. Forlater deg. Hva gjør du da? Da er du rett tilbake til start, bare at nå er du gammel i tillegg. Kanskje ektefellen din forlater deg. Hva gjør du da? Rett tilbake til start, bare verre. Fordi du har løpt vekk fra dette problemet.

mask off

Hvis jeg ikke tar helt feil så var jeg på mitt første Vipassana-kurs for omtrent seks år siden. Kort forklaring til de av dere som ikke er kjent med det: Vipassana er en meditasjonsteknikk som blir lært ut på små senter over hele verden. Kurset går over 10 dager, og man mediterer 11t om dagen. Det er kun deg og ditt eget hode i underkant av to uker. All form for kommunikasjon og underholdning er strengt forbudt. Man står opp klokken 04:00 hver dag. Ingen seksuell stimuli. Ikke noe nikotin eller rusmidler. Ingen mobil, pc, trening, lesing, skriving eller lignende. Man spiser også kun små, lette vegetarmåltid. For andreårsstudenter (aka meg) er det også 18 timer med faste i døgnet.
Hva er dette godt for? Grunnleggeren av det første senteret formulerte formålet slik: "It is a method of mental purification which allows one to face life's tensions and problems in a calm, balanced way."

Jeg er (og har alltid vært) skeptisk til organisasjoner som tjener penger på meditasjon og lignende. Jeg har utviklet en svært sensitiv nese for new age/scam og setter derav det meste som befinner seg under paraplybegrepet "alternativt" i halsen ganske så raskt. Det var nok det som fanget interessen min for Vipassana i utgangspunktet: Det er helt gratis. Til og med kost og losji er gratis. Alle kursene går rundt på donasjoner fra deltakere som selv føler de har dratt nytte av det de har opplevd. Andre faktorer jeg liker er at organisasjonen på ingen måte stiller seg over empirisk forskning, samt at de ikke påstår at teknikken kan "helbrede" eller lette psykisk sykdom. Faktisk så får ikke mennesker med psykiske sykdommer eller rusproblemer lov til å delta.

Jeg løy meg obviously inn på kurset. Selv om jeg vanligvis ikke står bak løgn, og selv om jeg ville frarådet psyke folk fra å gjøre det samme - Så er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. Jeg var veldig ung da jeg deltok. Buddhistisk filosofi var nytt og spennende - det skapte en antitese i meg. Jeg slukte nok mye av det de lærer ut rått, men det gjør egentlig ingenting. Jeg behøvde det der og da. Jeg var et nytt menneske når jeg kom hjem, og jeg kjenner enda effektene av de 10 dagene - 6 år senere. Jeg er roligere, mer stabil, og mine gamle aggresjonsproblemer er som bortblåst.

Nå i dag så ser jeg at det mest sannsynlig er en del andre faktorer som roet ned hjernen min enn selve meditasjonsteknikken. Man lever under svært spesielle omstendigheter som man ikke befinner seg i til vanlig. Det å måtte avstå fra å kommunisere med andre mennesker - samt ikke ha noen som helst mulighet til å distrahere seg vekk fra tanker og følelser - tvinger en til å konfrontere ting man ikke har lyst til å tenke på. Jeg foretrekker for eksempel å fortrenge negative erfaringer/traumer. Så ligger de der og ulmer da, og gjør seg til kjenne gjennom negative følelser og uheldig atferd. Gjennom min meditasjonsretreat ble jeg regelrett tvunget til å kaste lys over og godta en del ting jeg hadde fortrengt, og det gjorde meg som sagt til et nytt menneske. For real.

Det siste året så har jeg kjent litt på at jeg begynner å skli tilbake i gamle spor. Jeg opprettholder ikke meditasjonen, jeg fortrenger ting og jeg er mer emosjonelt ustabil. Derfor har jeg booket en ny meditasjonsretreat. Om jeg merker like positive effekter denne gangen vil tiden vise. Nå som jeg er klar over hva jeg går til, så er jeg helt ærlig litt bekymret med tanke på hvordan dette året har vært for meg så langt. Det kommer til å bli svært hardt å gå på så lite mat, granske ting jeg er redd for og ikke få noen støtte fra andre mennesker - Men jeg har gjort dette før. Jeg vet at jeg har utrolig mye selvdisiplin og indre styrke. Jeg vet at det er akkurat dette jeg behøver nå. 

Sist jeg deltok på Vipassanakurset så lå det nærmeste senteret i Sverige - Nå er det kommet et nytt senter i Norge. Det at det ligger i nærheten gjør det en del enklere å dra alene. De som ønsker å lese mer om teknikken kan gjøre dette på dhamma.org 

- videoreferanser -

Colzato, L.S., A. Ozturk, and B. Hommel, Meditate to create: the impact of focused-attention and open-monitoring training on convergent and divergent thinking. Frontiers in Psychology, 2012. 3(116): p. 1-5.
Davidson, R.J., et al., Alterations in brain and immune function produced by mindfulness meditation. Psychosomatic Medicine, 2003. 65: p. 564-570.
Goyal, M., et al., Meditation programs for psychological stress and well-being a systematic review and meta-analysis. JAMA Internal Medicine, 2011. 174(3): p. 357-368.
Farb, N.A.S., et al., Minding one?s emotions: mindfulness training alters the neural expression of sadness. Emotion, 2010. 10(1): p. 25-33.
9. Kerr, C.E., et al., Effects of mindfulness meditation training on anticipatory alpha modulation in primary somatosensory cortex. Brain Research Bulletin, 2011. 85: p. 96-103.
Ditto, B., M. Eclache, and N. Goldman, Short-term autonomic and cardiovascular effects of mindfulness body scan meditation. Annals of Behavioral Medicine, 2006. 32: p. 228-234.
Epel, E., et al., Can meditation slow rate of cellular aging, cognitive stress, mindfulness, and telomeres. Longevity, regeneration, and optimal health, 2009. 1172: p. 34-53.
Kilpatrick, L.A., et al., Impact of mindfulness-based stress reduction training on intrinsic brain connectivity. NeuroImage, 2011. 56: p. 290?298.
Ospina, M.B., et al., Clinical trials of meditation practices in health care:characteristics and quality. The Journal of Alternative And Complementary Medicine, 2008. 14(10): p. 1199?1213.
Yu, X., et al., Activation of the anterior prefrontal cortex and serotonergic system is associated with improvements in mood and EEG changes induced by Zen meditation practice in novices. International Journal of Psychophysiology, 2011. 80: p. 103-111.
Hölzel, B.K., et al., Mindfulness practice leads to increases in regional brain gray matter density. Psychiatry Research: Neuroimaging, 2011. 191: p. 36-43.
Luders, E., et al., The unique brain anatomy of meditation practitioners: alterations in cortical gyrification. frontiers in Human Neuroscience, 2012. 6(34): p. 1-9.
Hasenkamp, W. and L.W. Barsalou, Effects of meditation experience on functional connectivity of distributed brain networks. frontiers in Human Neuroscience, 2012. 6(38): p. 1-14.
Carlson, L.E., et al., Mindfulness-based cancer recovery and supportive-expressive therapy maintain telomere length relative to controls in distressed breast cancer survivors.

Slutt å oppføre deg som et offer

Alle gjør dumme ting som de angrer på, men aldri i livet om jeg ville lagt skylden på sykdom, traumer eller andre mennesker for mine handlinger. Erfaringene du gjør deg i løpet av livet spiller selvsagt en stor rolle i forhold til hva du har blitt - Men man har alltid et valg. Skal man ta til takke med å kun være noe som reagerer på det som hender en, eller skal man innta førersetet i sitt eget liv og skape sin egen virkelighet? 

Ikke misforstå: Å ha selvinnsikt nok til å forstå hvilke (negative) erfaringer som får en til å agere som man gjør er veldig bra - Men bruk denne forståelsen til å utvikle deg selv til noe bedre. Ikke bruk den til å synes synd på deg selv og stå på stedet hvil. 

Du er deg, du er ikke de tingene livet eller andre mennesker utsetter deg for. Livet skjer, og alle må gjennomgå traumer av noe slag. Det er lov til å synes synd på seg selv en stund, men la nå for guds skyld ikke denne situasjonen skli inn i noe permanent. Du vil ikke havne på et sted hvor du ikke tar ansvar for dine uakseptable handlinger "fordi du har opplevd noe vanskelig" eller "fordi du er sjuk".

I det øyeblikket man begynner å se på seg selv som et offer så gir man fra seg all kontroll. Man slutter å utvikle seg selv på mange plan og man blir paralysert. Man blir som hjorten som står fullstendig lammet fremfor å løpe i det et rovdyr går til angrep.(Flukt i denne situasjonen er ofc en analogi for konstruktiv handling.)



 "I am not a victim. No matter what I have been through, I'm still here. I have a history of victory."

När man man flyger för nära solen med falska vingar...

Det er så mye jeg har lyst til å sette ord på og formidle til andre, men jeg er redd for å blottlegge meg for mye. Skriver, redigerer på teksten i en time, publiserer. Angrer meg og sletter det igjen. 

Jeg vet at mange av tankene jeg sitter på ville vært til stor hjelp for andre som befinner seg i samme båt; Men jeg er redd for å bli dømt.

Mentale utfordringer. Hvem skriver åpent om førstehåndserfaring med det liksom? De oppmerksomhetssyke. De som egentlig ikke har noe problem. Eller, slik ser omverdenen på det i alle fall. De sterke holder alt for seg selv. De bruker ikke lidelse som et redskap for å hjelpe andre.

Gud, så uenig jeg er. Men det hjelper liksom ikke helt hva jeg synes.

-

Det jeg derimot kan gjøre, er å kjøre et enkelt fjerneksperiment. Snart kommer jeg til å be deg om å gjøre noe. Det er ikke vanskelig, og det er viktig at du fysisk gjør det jeg ber deg om - Ikke bare se det for deg. Ikke tenk noe særlig rundt det, bare gjør det

Okei.. er du klar?

Jeg vil at du skal peke på deg selv.

Nå. Pek på deg selv . :-)

Relatert bilde

... Hvor pekte du?

De aller, aller fleste av oss peker på brystet vårt. Ikke på hodet, ikke på munnen, men brystet. For min del så sier dette noe om at følelsen vår av jeg'et befinner seg i kroppen også. Når man har problematikk med angst (eller depresjon for den del) - Så har man så utrolig lett for å "leve i hodet sitt". Man tar alle de ubehagelige følelsene man finner i kroppen sin og flytter de oppover. For å bryte de ned og/eller analysere. Deretter havner de i tankekverna. Har det hjulpet deg så langt?

Forsøk å leve litt mer i kroppen din. Det å unngå (eller forsøke å endre på) smerte/ubehag er et utrolig sterkt instinkt hos oss mennesker. Dette krever derfor en hel del disiplin;
I det du kjenner smerte eller ubehag i kroppen din, tre inn i rollen som en observatør. Oppgaven din er ikke å endre, men å observere. Ikke døm følelsen. Forsøk å stilne tankene dine. Lev gjennom kroppen din.
I hvilken kroppsdel sitter ubehaget? Hvordan føles det? Er følelsen varm eller kald? Pulserer den? Stikker den? Føles den ut som strøm? Prikker den? Observer den, og kjenn hvordan følelsen hele tiden er i forandring. Naturen er underlagt tilblivelse og undergang. Det samme gjelder denne følelsen. Det kan ta lang tid, men etterhvert så vil den forsvinne. Det lover jeg deg.

Om man har nok disiplin så kan man la være å klø seg når det klør. Hvis man bare observerer ubehaget når det klør og virkelig gransker følelsen uten å gi etter for instinktene sine, så vil følelsen etterhvert gå over. Slik er det også med andre smerter og ubehag. I det du klarer å motstå fristelsen til å "klø" (kjøre følelsen opp til tankekverna di) så har du gjort et enormt fremskritt.

 

Beklager eventuelle skrivefeil/elendige formuleringer. Sånn går det når man bare skriver og publiserer uten å redigere/korrekturlese. Håper dette kan være til hjelp for noen. ♥

Nytelse kontra lykke

"(...) Dette virket som en selvfølgelighet - selvsagt er lykke og nytelse to forskjellige ting. Likevel blander vi ofte disse begrepene. Ikke lenge etter at jeg kom hjem, fikk jeg under en konsultasjon et konkret eksempel på hvor viktig denne innsikten kan være.

Heather var en ung, ugift akademiker, som jobbet som rådgiver i Phoenix-området. Selv om hun likte jobben sin - hun jobbet med vanskeligstilte unge - mistrivdes hun stadig mer med å bo i området. Hun klaget ofte over den økende befolkningen, trafikken og den trykkende varmen om sommeren. Hun hadde fått tilbud om en jobb i en vakker, liten by oppe i fjellene. Hun hadde vært der mange ganger og alltid drømt om å flytte dit. Det eneste problemet var at jobben hun ble tilbudt innebar et voksent klientell. Hun hadde strevd i ukesvis med avgjørelsen om hun skulle ta jobben eller ikke, men hadde ikke klart å bestemme seg. Hun hadde forsøkt å sette opp en liste over fordeler og ulemper, men de to sidene var omtrent like lange.



Hun forklarte: "Jeg vet at jeg ikke vil trives like godt i den nye jobben, men det vil bli mer enn oppveid av gleden over å bo der! Jeg liker meg virkelig godt i den byen. Bare det å være der gjør meg godt, og jeg er så lei av denne varmen. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre." Det at hun brukte uttrykket "glede", minnet meg om det Dalai Lama hadde sagt, og jeg spurte prøvende: "Tror du at det å flytte dit ville gi deg størst lykke eller størst nytelse?" Hun tenkte seg om, usikker på hvordan hun skulle tolke spørsmålet mitt. Til slutt svarte hun: "Jeg vet ikke... men jeg tror det ville gi meg større nytelse enn lykke. Jeg tror egentlig ikke jeg kunne bli virkelig lykkelig med å jobbe med voksne klienter. Jeg er jo så tilfreds med å jobbe med ungdommene her!"

Det å angripe problemet fra en annen vinkel - ved å spørre: "Vil det gi meg mest nytelse eller lykke?" - syntes å bidra til en viss avklaring. Det ble plutselig lettere å ta en beslutning. Hun bestemte seg for å bli i Phoenix. Hun fortsatte selvsagt å klage over varmen om sommeren, men det at hun hadde gjort et bevisst valg om å bli, på grunnlag av det hun følte ville gjøre henne mest lykkelig, gjorde på en måte varmen lettere å takle."



- Howard C. Cutler

Smålighet og sjalusi

Jeg tror ikke det finnes noen som har et dyptgående ønske om å være et lite og smålig menneske. 

Jeg håper i alle fall at ønsket ditt er å være et stort menneske. Å være en liten og smålig person er en ganske trist måte å leve livet sitt på, jeg tror at de fleste sier seg enig i det. Man trenger ikke å være et stort menneske akkurat nå; man trenger heller ikke å vite med sikkerhet hvordan man skal komme seg dit - Men selve ønsket om å være der er med på å plante frøet som (med tid og litt omsorg) utvikler seg til å bli et eiketre. Du trenger dette frøet, og du er nødt til å plante det. (Yaaaaas, teite analogier er ma thang)

Spør deg selv dette spørsmålet: Hva inneholder min Topp 10-liste over verdiene mine her i livet? - Dette spørsmålet er faktisk utrolig viktig, så ikke overse det. Ta deg litt tid til å reflektere rundt det. Svaret mitt på akkurat dette spørsmålet er nemlig noe som har hjulpet meg mye de gangene jeg har tatt meg selv i å falle hen til smålig oppførsel. 

Helt seriøst, trekk pusten dypt et par ganger - Og spør deg selv spørsmålet om hva dine verdier i livet er. Mine verdier er blant annet empati, forståelse, sannhet, kreativitet, lidenskap, medmenneskelighet, nære relasjoner, helse... Dine kan godt være noe annet, dette er individuelt. :-)

...Det jeg vil frem til er at... Smålighet eksisterer ikke på topp 10-listen min. Du finner heller ikke sjalusi, eller det å snakke vondt om andre.

Mitt håp er at også du skal nå frem til denne erkjennelsen - At hverken sjalusi, baksnakking eller annen smålighet har en plass på listen over dine Topp 10 verdier her i livet. Faktisk så er det ikke usannsynlig at du finner ut at denne negativiteten faktisk er det rake motsatte av dine verdier. 

Akkurat denne forståelsen har som sagt hjulpet meg utrolig mye, og bare denne koblingen i seg selv er med på å gjøre meg til et bedre menneske hver eneste dag. Jeg sier ikke at jeg er feilfri, men jeg har plantet frøet. :-) Mitt ønske er at det kan utvikle seg til å bli et fint, lite tre etterhvert.

Solblirsterk.blogg.no

Jeg heter Sol, er 24 år og bor i Jessheim. Jeg blogger basically om styrketrening og kosthold, motivasjon, tanker og følelser. Bruk menyen under headeren for å navigere deg rundt på bloggen. :-)

solblirsterk

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

RRH Webdesign
hits