Sol Runesdóttir

  • Forsiden
  • Bloggprofil

RTJ

Om det å lytte

Om du virkelig vil lytte til noen, så bør du forsøke å lære deg at du ikke er i stand til å forstå hva motparten mener. Gode lyttere vet intuitivt at den som prater har et iboende ønske om å bli forstått. Derfor er det veldig vanlig å bruke frasen "jeg forstår". Det er et forsøk på å være bekreftende, men egentlig så sier den bare: "der drar jeg grensen for hvor godt jeg forstår deg, nå slutter jeg å prøve."

I bunn og grunn så forstår vi aldri noen andre, ikke på ordentlig. Det er umulig ettersom vi alle bærer med oss så mange erfaringer og følelser, det går ikke an å uttrykke alt. Vi kjenner ikke oss selv fullstendig, hvordan skal vi da kunne uttrykke oss på en måte slik at andre gjør det? Å lytte er derfor i beste fall et steg mot forståelse. Vi når aldri frem.

Å lytte er en søken mot å ta oss forbi følelsen av forståelse, mot innsikten om at vi i praksis aldri når helt frem. 

Bilderesultat for you don't understand meme

the needs at the roots of feelings

Dømming, kritikk, diagnostisering og tolkninger av andre har alle en ting til felles: De er fremmedgjorte uttrykk for våre egne behov. Eksempel; Hvis noen sier: "Du forstår meg aldri," så er det de egentlig forteller oss at deres behov for å bli forstått ikke blir møtt. Hvis en kone sier,"Du har jobba seint hver kveld denne uka. Du elsker jobben din mer enn meg," da forsøker hun å uttrykke at hennes behov for intimitet ikke blir møtt. 

Når vi uttrykker behovene våre indirekte - Gjennom bruk av evaluering og tolkninger av andre - så er det veldig sannsynlig at de hører kritikk. Og når mennesker hører noe som minner om kritikk, så vil de fleste investere energien sin i selvforsvar og eventuelle motangrep. Hvis vårt ønske er en empatisk respons fra den andre parten, så er det selvutslettende å uttrykke behovene våre ved å tolke og diagnostisere andres atferd. Jo mer direkte vi klarer å knytte følelsene til behovene våre, jo enklere blir det for andre å respondere medfølende. 

Desverre så har flesteparten av oss aldri blitt lært denne behovsrettede tenkningen. Vi er vant til å tenke på hva andre mennesker gjør feil når våre behov ikke blir møtt. Derfor, hvis vi har et ønske om å ha jakkene hengende på knaggene i gangen, så karakteriserer vi partneren vår som lat når hun slenger fra seg jakka på gulvet. Det kan også være at vi ser på kollegaene våre som uansvarlige når de ikke løser arbeidsoppgavene sine på en måte som vi ville foretrukket.

Vi lever i en verden hvor man ofte blir dømt ganske kraftig for å identifisere og avdekke behovene sine, så det å faktisk gjøre det kan føles ganske skummelt. Særlig kvinner er ofte spesielt mottakelige for kritikk. I årevis har bildet av den kjærlige kvinnen blitt assosiert med det å ofre, samt undertrykkelse av egne behov for å ta vare på andre. Fordi kvinner er sosialisert til å se på omsorgen for andre som deres høyeste oppgave, så lærer de ofte å ignorere sine egne behov. Akkurat dette kommer kanskje enda mer tydelig frem i generasjonene over min - eller i andre kulturer - Men det er like fullt noe jeg kjenner at jeg relaterer ganske sterkt til, og sikkert andre skandinaviske jenter på min alder også.
- Men for hver gang jeg våger å tre frem og uttrykke mine behov direkte til andre mennesker, jo mer peker alt på at med en gang mennesker havner i en dialog om hva de trenger - i stedet for å fokusere på hva som er galt med den andre parten - Jo større blir sannsynligheten for en empatisk connection, samt mulighetene for å finne en vei hvor begge partene får sine behov innfridd.

Disse erfaringene har også gjort det mye enklere for meg i situasjoner hvor jeg opplever at et annet menneske begynner å angripe, kritisere eller diagnostisere meg. Jeg har begynt å lære meg å lytte etter følelsen og behovet som ligger bak setningene til det andre mennesket. Når noen begynner å uttrykke seg på denne måten, så forstår jeg at de har det vondt, at noe som er viktig for dem ikke blir hørt eller at de har et behov som de ønsker at jeg skal innfri. 

Jeg leser en god del av Dr. Marshall Rosenberg. Han var en psykolog som etterhvert utviklet et lite oppheng i hvordan utøvelsen av språket vårt ofte er uproduktivt eller beint fram destruktivt i forhold til andre mennesker (og oss selv). Han brukte mye tid på mekling mellom par og grupper i konflikt, med latterlig god suksessrate.
En av situasjonene han har fortalt om har brent seg litt fast hos meg:

 

--

 

"Murderer, Assassin, Child-Killer!"

"I was presenting Nonviolent Communication to about 170 Palestinian Muslim men in a mosque at Dheisheh Refugee Camp in Bethlehem. Attitudes toward Americans at that time were not favorable. As I was speaking, I suddenly noticed a wave of muffled commotion fluttering through the audience. "They're whispering that you are American!" my translator alerted me, just as a gentleman in the audience leapt to his feet. Facing me squarely, he hollered at the top of his lungs, "Murderer!" Immediately a dozen other voices joined him in chorus: "Assassin!", "Child-Killer!", "Murderer!"

Fortunately, I was able to focus my attention on what the man was feeling and needing. In this case, I had some cues. On the way into the refugee camp, I had seen several empty tear gas canisters that had been shot into the camp the night before. Clearly marked on each canister were the words Made in U.S.A. I knew that the refugees harbored a lot of anger toward the United States for supplying tear gas and other weapons to Israel.

I adressed the man who had called me a murderer:

MR: Are you angry because you would like my government to use its resources differently? (I didn't know whether my guess was correct- What was critical was my sincere effort to connect with his feeling and need.)

Man: Damn right I' angry! You think we need tear gas? We need sewers, not your tear gas! We need housing! We need to have our own country!

MR: So you're furious and would appreciate some support in improving your living conditions and gaining political independence?

Man: Do you know what it's like to live here for twenty-seven years the way I have with my family- children and all? Have you got the faintest idea what that's been like for us?

MR: Sounds like you're feeling very desperate and you're wondering whether I or anybody else can really understand what it's like to be living under these conditions. Am I hearing your right?

Man: You want to understand? Tell me, do you have children? Do they go to school? Do they have playgrounds? My son is sick! He plays in open sewage! His classroom has no books! Have you seen a school that has no books?

MR: I hear how painful it is for you to raise your children here; You'd like me to know that what you want is what all parents want for their children- a good education, opportunity to play and grow in a healthy environment...

Man: That's right, the basics! Human rights- Isn't that what you Americans call it? Why don't more of you come here and see what kind of human rights you're bringing here!

MR: You'd like more Americans to be aware of the enormity of suffering here and look more deeply at the consequences of our political actions?

Our dialogue continued, with him expressing his pain for nearly twenty more minutes, and me listening for the feeling and need behind every statement. I didn't agree or disagree. I received his words, not as attacks, but as gifts from a fellow human willing to share his soul and deep vulnerabilities with me.

Once the gentleman felt understood, he was able to hear me explain my purpose for being at the camp. An hour later, the same man who had called me a murderer was inviting me to his home for a Ramadan dinner.

Kildehenvisning: Marshall B. Rosenberg - Nonviolent Communication, 3rd Edition

Solblirsterk.blogg.no

Jeg heter Sol, er 24 år og bor i Jessheim. Jeg blogger basically om styrketrening og kosthold, motivasjon, tanker og følelser. Bruk menyen under headeren for å navigere deg rundt på bloggen. :-)

solblirsterk

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

RRH Webdesign
hits