hits

Sol Runesdóttir

  • Forsiden
  • Bloggprofil

sol(itude)

Et tekstdokument jeg skrev til meg selv som jeg velger å dele her på bloggen fordi jeg tror andre kan dra nytte av det.

 

Jeg bruker så mye krefter på å løpe vekk fra ensomheten. Jeg sier til alle at jeg introvert. Asosial. Trenger mye tid alene - Men det er sjeldent at jeg er alene med meg selv. Det er alltid ekstern stimuli inne i bildet. Sosiale medier, bøker, tvspill, tegneserier, trening. Runking. Haha. Distraksjoner. Jeg må distrahere meg selv fordi det er uutholdelig å sitte alene i et rom og rette fokuset innover. Hjernen min protesterer så høylytt liksom. Den formelig trygler etter økt sosial aktivitet eller noe annet å rette fokuset sitt mot. 
Har du forsøkt dette selv? Å sitte på sofaen i et par timer, uten å gjøre noe som helst? Uten å høre på musikk? Mange sier at de elsker å være alene. Gjør de egentlig det?

Jeg er overbevist om at det er her personlig vekst skjer. Det er en grunn til at man sier at noen må "gå inn i seg selv" dersom de ønsker å vokse.

For meg handler ikke bare ensomheten om at jeg skulle ønske at jeg hadde flere venner, eller bedre venner. Selv om jeg ikke har så veldig mange, og aldri har hatt det. Det går egentlig mye dypere enn som så. Det handler om at jeg er helt alene i hele universet. Det er bare meg. Det eksisterer ikke noe annet enn meg. Hele livet mitt har bare bestått av meg, som kommuniserer med meg selv - Og du kan godt si at. Herregud, Sol. Det er en utrolig solipsistisk og egoistisk måte å se livet på - Men nei. Det er ikke det. For når jeg slutter å jage etter ekstern stimuli og virkelig connecter med meg selv. Med å være. Så er jeg ikke ensom lenger. Dét er det vakre med det.

Det som er egoistisk er å behandle andre mennesker som om de kan (eller bør) gi meg noe. Som om sex, bekreftelse eller en god samtale noensinne vil gi meg nok til at jeg føler meg hel. Disse tingene er også vakre, men de er frostingen på kaka. Man må ha en kakebunn også. Og hvis den mangler så vil aldri disse tingene fulfille deg. Du kommer til å fortsette å jage dem for resten av ditt liv.

Noen ganger skjer det ting med oss som ødelegger hele kakebunnen. Kanskje oppdager du plutselig at du aldri har laget den. Hvordan vet man egentlig det? Det vet du med sikkerhet når det gjør vondt å være alene. Når det er så ubehagelig at du ikke holder det ut. Når det klikker for deg etter 20 minutter i ditt eget selskap uten distraksjoner. 

Man må møte sine innerste demoner helt alene. Ikke med bestevennen sin. Ikke med familien sin. Ikke med kjæresten sin. Ikke med ektefellen sin. Seriøst. Du vil jo ikke se ordentlig på innsiden din og møte demonene dine selv en gang? Hvordan kan du da forvente at andre mennesker skal gjøre det? Du SELV har ikke lyst til å gjøre det - Og det er grunnen til at du kontinuerlig distraherer deg selv og er livredd for ensomheten.

Så hva er egentlig løsningen her? Løsningen. Er at DU må ta din egen vekst seriøst. Bit i det sure eplet, og se ensomheten rett i fjeset. Du må utsette deg selv for det og komme deg over humpa. Lær deg å temme ensomheten og... Bare vær. Skap ditt senter i ditt eget selskap. Et stabilt fundament. Du kan vandre ut fra denne kilden for å være sosial og en del av samfunnet. Jeg sier ikke at man skal være en eremitt - Men dette er senteret du alltid returnerer til.

Du trenger å møte ensomheten. I alle all én gang i livet ditt. Mange mennesker gjør aldri dette. De har aldri gjort det. De har alltid løpt i motsatt retning. 

Jeg ønsker ikke å gjøre feilsteget med å fortsette å løpe vekk fra ensomheten. Tiår etter tiår etter tiår. Frem til jeg er 60 år. Da vil problemstillingen være verre. Da er man gammel i tillegg. Man ser ikke bra ut lenger. Det er vanskeligere å finne venner. Vanskeligere å finne kjærester - og så har du jo selvfølgelig døden, da. Vissheten om at man snart dør. Alt dette blir jo bare vanskeligere å deale med, så jeg tror det er mye bedre å gjøre det når man er ung.

Det er rart at jeg er så redd når jeg har førstehåndserfaring med at ensomheten ikke er så ille som den virker. På min første vipassana-retreat var jeg alene i ti dager. Uten noen form for ekstern stimuli eller distraksjon. I begynnelsen var det helt jævlig. Alt jeg ville var å interagere med andre, snakke med andre, være nær noen andre - Hvem som helst. Her har man humpa. For på dag 8, dag 9, dag 10 - Da kom jeg meg over kneika, og jeg ble bundet til det vakre i å være. Bare være. Det føltes ut som jeg var i livet for første gang i hele mitt liv - Og jeg var så takknemlig for at jeg mobiliserte kreftene til å komme meg til dette punktet. For jeg vokste så utrolig mye. Bare av å sitte på gulvet og gjøre ingenting 11 timer i døgnet.

Likevel befinner jeg meg, av forskjellige grunner, på nytt ved dette punktet hvor jeg løper vekk fra ensomheten. Jeg er clingy og needy. Jeg er livredd. Jeg synes det er forferdelig å være alene hjemme og ønske av hele mitt hjerte at jeg kunne vært sammen med noen andre. Snakket med noen andre. Faen ass, det suger liksom - Men det er ikke annet enn en gylden mulighet til faktisk å møte ensomheten head on. Man må bare åpne seg selv opp for det. Hoppe i det som om det var et kaldt badebasseng. Det blir varmere etterhvert.

For sånn egentlig, hvis man skal se på denne problemstillingen i et stort perspektiv, så er døden din på vei. Døden din kommer liksom. Det er garantert at du skal dø, og du aner ikke når. Du møter døden din helt alene. Uansett hvor mange venner du har. Uansett hvor populær du er, eller hvor rik du er. Uansett hvor nære du er familien din, eller hvor mange barn du har. På dødsleiet ser du døden i ansiktet alene. Om det så står hundre mennesker rundt deg.

Det er så utrolig mange andre menneskelige følelser og erfaringer du kun kan dele fullkomment med deg selv også. Dine tøffeste stunder for eksempel. Når du virkelig lider. Når du er så redd som du aldri før har vært. Alt dette må du møte alene. Du kommer ikke til å være i stand til å dele denne emosjonelle byrden med noen andre. Du nøler jo med å dele den med deg selv! Det er langt forbi hva mennesker er i stand til å kommunisere til hverandre med ord.

På samme måte er du, som sagt, nødt til å møte dine innerste demoner alene. Ingen vet hva dine indre demoner (eller skjelett i skapet) er. Du er nok ikke klar over det selv en gang. Med mindre du har gjort seriøst og ærlig arbeid med deg selv allerede - Men det krever jo selvfølgelig at du er mye for deg selv. Du har ikke sett fjeset på dine indre demoner tydelig, så hvordan kan man da forvente at andre mennesker skal vite hva de er, eller i det hele tatt ha midlene til å være der for å støtte deg? Alt. Ligger. På. Deg.

En mynt har alltid to sider, så på lik linje kan selvfølgelig ikke de vakreste erfaringene dine deles med andre heller. Ikke på ordentlig. La meg ta for meg dette punktet enda litt mer for å virkelig få frem hva jeg mener:

Mange av mine beste minner er nemlig ikke disse øyeblikkene med raw pleasure. Mine beste minner består av meg. Alene. Som gikk gjennom noe hvor jeg hadde veldig sterke følelser. Vi ville normalt ha satt en merkelapp på disse som negative og dårlige følelser - Men mange av mine beste minner er ganske melankolske. 
Et spesielt minne jeg har er da panikkangsten min debuterte helt ut av det blå på slutten av 2015. den var så hemmende at jeg måtte slutte i jobben min (som jeg på dette tidspunktet trodde jeg elsket, og som var hele livet mitt), jeg måtte ligge på lukket avdeling fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Jeg var som en hest som har aktivert fight or flight systemet sitt. Som blir livredd og beiner i andre retninga fordi den ser en plastpose på bakken.
Jeg var livredd for å spise. Jeg var livredd for å gå utendørs. Jeg var livredd for å sove fordi jeg trodde jeg ville dø under innsovning. Jeg var livredd for ikke å få sove, for da fikk jeg angst. Og jeg var livredd for å få angst, for det var det skumleste jeg hadde opplevd hittil i livet.
Det var ikke som å være litt redd, men "æsj jeg gjør det likevel". Jeg var så redd at jeg svimte av. Eller at jeg begynte å skjelve ukontrollerbart, spy og hyperventilere i opptil flere timer, fordi anfallet loopa seg. 
Jeg var konstant redd, og mest av alt var jeg utrolig redd for at jeg hadde blitt gal. At nå. Nå hadde det skjedd på ordentlig. Nå er det ikke noen vei tilbake. Nå kan jeg aldri ha et normalt liv. Nå blir jeg skrulla med hysteri som må dopes ned for ikke å stå og hyle i gangene. Det er noe av det verste jeg har gått gjennom i hele mitt liv. Å ikke ha kontrollen på min egen kropp, på min egen psyke. Og det er det vakreste minnet jeg har. For her sitter jeg. Jeg møtte alle disse demonene, en etter en. Helt alene. Jeg kom meg gjennom det. Og jeg ble så styrket av det.

Et sykt bra ligg, eller en fin dag på stranda kan aldri måle seg med det. For de vakreste øyeblikkene i livet er ikke det samfunnet fremstiller det som. Ikke for meg anyways. De vakreste stundene har du med deg selv. Når du er så i kontakt med deg selv at du faktisk virkelig føler det som foregår på innsiden av deg.

Og selv om jeg forsøker så vil jeg aldri klare å forklare med ord hvor vakker denne opplevelsen er for meg. Det er ikke mulig å kommunisere det slik at noen andre føler det. Det er ikke mulig å dele dine vakreste erfarnger eller følelser med andre. Det er ikke mulig å dele dine verste erfaringer eller følelser med andre. Det er ikke mulig å dele døden med noen andre. Disse øyeblikkene er kun for deg. Så hvorfor er man egentlig så oppsatt på å løpe vekk fra seg selv, da? Hvorfor skal man da være så jævlig redd for ensomheten og å være alene en begrenset stund?

Man kan selvfølgelig argumentere med at mennesket er et sosialt dyr, og at vi har et behov for andre mennesker rundt oss. Og ja, selvfølgelig har vi det - Men det rettferdiggjør ikke neediness. Det retferdiggjør ikke clinginess. Et moderne og høyt utviklet menneske skal ikke vri seg i henda og svette fordi han sitter på sofaen i to timer uten noen distraksjoner. Ikke i mine øyne. Da er han et dyr da. 

*

Man kan snu ensomheten til sin fordel. La ensomheten massere deg. Når du føler den iskalde, bitende ensomheten - La være å løpe fra den. Ikke skru på TV'en, eller les en bok. Tenk på livet. Tenk på ensomheten. Føl ensomheten. Tenk på eksistensen. Tenk på din egen død. Hvordan tror du det føles i øyeblikket du dør? Hvordan er det å være død? Tenk på hvor slemme mennesker er mot hverandre. Tenk på hvordan mennesker hater hverandre, og hvorfor det er så vanskelig for mennesker å elske hverandre. Hvorfor mennesker er så lukket fremfor å være åpne. Hvorfor mennesker er så gjerrige og fulle av frykt. Dette får deg til å vokse. 
Etter du har gjort dette, for all del: Gå og skap gode vennskap. Finn deg en bra partner. Bidra med noe verdifullt til samfunnet. Hent inspirasjonen din fra din alenetid. Det å være alene med deg selv gjør deg ekstremt kreativ. Det er dét som gir deg synsfeltet til et geni. Det gir deg visdom. Ensomheten blir som kilden du drar til for å bidra til verden, og det er en utrolig vakker og givende ting. Men disse vennskapene, eller det du bidrar med - Det er ikke hovedfokuset. Det kommer i andre rekke. Hvis du møter ensomheten når du føler deg ensom - Vil du føle deg så utrolig mye bedre enn hvis du bare gjør det de aller fleste gjør: Nemlig å bli mer sosialt aktive når de er ensomme. Det er det enkle å gjøre. Det er det apene gjør.

Livet er her for deg. Av deg. I deg. Fra deg. Det er bare deg. Og det kan høres veldig egosentrisk ut, men nei. Det er det motsatte. Det som er egoistisk er som sagt å behandle andre mennesker som at de kan gi deg noe. Tror du én bra kjæreste vil være nok for deg? Nei, det vil ikke det. Ikke hvis du ikke fikser problemet du har i fundamentet. Tror du at å ha en haug med unger vil være nok for deg? Nei. Ungene dine vokser opp og forlater redet. Forlater deg. Hva gjør du da? Da er du rett tilbake til start, bare at nå er du gammel i tillegg. Kanskje ektefellen din forlater deg. Hva gjør du da? Rett tilbake til start, bare verre. Fordi du har løpt vekk fra dette problemet.

Slik kommer du deg garantert opp om morgenen.

  • Skrevet 12.07.2017 klokka 18:21
  • Kategori: Lifehacks

Jeg har seriøst tidenes største sovehjerte. Jeg utviklet meg til å bli et B-menneske i tidlig alder og har følgelig mange minner av at foreldrene mine fysisk drar meg ut av senga. Altså, typ, de drar meg etter beina samtidig som jeg tviholder i sengekanten. Det bør også nevnes at når de endelig fikk meg opp så låste jeg meg ofte bare inne på do for så å sove videre på badegulvet og larve meg oppå varmekablene.
Jeg er ekstreeeeemt trøtt om mårran med andre ord, og enkelte dager våkner jeg ikke av alarmen i det hele tatt. Hvis jeg legger alarmen i et annet rom, så går jeg som regel bare tilbake til senga mi i halvsøvne og legger meg igjen. Det har også hendt ved flere tilfeller at jeg later som at jeg er våken (i søvne) når folk forsøker å vekke meg. Det høres kanskje litt komisk ut, men de av dere som sitter i samme båt som meg vet hvor utrolig frustrerende det er.

Jeg har funnet en løsning på problemet mitt i form av en app. Den heter Alarmy, og har revolusjonert livet mitt. Selve alarmen er så jævlig at jeg ikke har klart å sove over den en eneste gang på et halvt år - Men det spesielle med appen er måten man må skru den av på. Man har flere alternativer, men en av mine favoritter er Forhåndsbestemt foto. Velger du denne så tar du i forkant et bilde av et eller annet i huset ditt, for eksempel toalettet eller dusjen. For å få skrudd av alarmen så er man nødt til å stå opp og ta et nytt bilde av toalettet eller dusjen. Jeg har et bilde av dusjsluket, og det er utrolig smart - For når jeg først står der inne i dusjen så er terskelen for å skru på vannet mye lavere enn å gå tilbake til senga for å legge seg.

Den andre favoritten min er Mattestykker. Dette er masochisme på det sterkeste. Det er ikke bare-bare å løse mattestykker i halvsøvne med en flyalarm i bakgrunnen - Men det er utrolig effektivt. Man får brukt hjernen sin slik at den rekker å våkne før alarmen skrus av. (Man kan justere vanskelighetsgrad)

Bilderesultat for alarmyBilderesultat for alarmy

Bilderesultat for alarmy mathBilderesultat for alarmy math

Jeg er veldig glad i å korrigere dårlige vaner med apper og teknologi. Jeg har en grei liste med apper og program som har gjort både meg og hverdagen min bedre. Jeg kommer til å legge de ut her litt etter litt under kategorien "Lifehacks". Dette er ikke annonser heller forresten, bare ærlige anbefalinger til fellow surrehuer. :)

Solblirsterk.blogg.no

Jeg heter Sol, er 24 år og bor i Jessheim. Jeg blogger basically om styrketrening og kosthold, motivasjon, tanker og følelser. Bruk menyen under headeren for å navigere deg rundt på bloggen. :-)

solblirsterk

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

RRH Webdesign